Redigerer Slaget ved Ethandun (avsnitt)

== Slaget ==
[[Fil:King Alfred's Tower, Stourhead, Somerset.jpg|thumb|[[King Alfred's Tower]] (1772) på et av de forslåtte stedene for «Egberts stein», møtestedet før slaget.<ref>Horspool, David (2006): ''Why Alfred Burned the Cakes'', s. 173. Inskripsjonen viser: ''ALFRED THE GREAT AD 879 on this Summit Erected his Standard Against Danish Invaders To him We owe The Origin of Juries The Establishment of a Militia The Creation of a Naval Force ALFRED The Light of a Benighted Age Was a Philosopher and a Christian The Father of his People The Founder of the English MONARCHY and LIBERTY</ref> ]]
Alfreds svært vanskelig posisjon var enda mer kritisk etter angrepet tolvte juledag. Med en liten gruppe soldater, en fraksjon av hans hær ved Chippenham, hadde Alfred ikke noe håp om å gjenerobre byen fra danene, som i tidligere slag (eksempelvis ved [[Reading (Berkshire)|Reading]] i [[871]]) vist gode evner i å forsvare befestede posisjoner.<ref name="Garmonsway70-73"/> Isteden trakk han seg sørover, forberedte seg selv og sine soldater for ytterligere et slag, og beseiret deretter Guthrum og hans hær. Det første som kan leses om Alfred etter katastrofen ved Chippenham er at i tiden rundt [[påske]] bygde han en [[festning]] ved Athelney.<ref name="Garmonsway76">Garmonsway, G. N., red. (1972): ''The Anglo Saxon Chronicle''. s. 76.</ref><ref name="smith_midieval">Smyth, Alfred P. (2002): ''The Medieval Life of Alfred'', s. 26–27</ref> I den sjuende uka etter påske, eller mellom 4. og 7. mai,<ref name="smith_74">Smyth, Alfred P. (1995): ''King Alfred the Great'', s. 74</ref> sendte Alfred ved Ecgbryhtesstan («Egberts stein») bud på folk for å samles til hans hær. Mange av mennene i grevskapene rundt, [[Somerset]], [[Wiltshire]], og [[Hampshire]], som ikke allerede hadde flyktet til ham der.<ref name="Garmonsway76"/> Den neste dagen bevegde Alfreds hær seg mot Iley Oak, og dagen etter videre til ''Ethandun''.<ref name="Garmonsway76"/><ref name="smith_midieval"/><ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.aspx?compid=16071 «The Hundred of Warminster»] i: ''A History of the County of Wiltshire: Volume 8: Warminster, Westbury and Whorwellsdown Hundreds'' (1965), s. 1-5.</ref> Der, ved en ikke fastlagt dato mellom 6. og 12. mai,<ref>Smyth, Alfred P. (2002): ''The Medieval Life of Alfred'', s. 75</ref> møtte de danene. I henhold til [[Asser av Sherborne|Assers]] biografi ''Livet til kong Alfred'':

{{sitat|Kjempet med villskap, dannet en tett skjoldmur mot hele hæren til hedningene, og strevde lenge og tappert ... til sist fikk han [Alfred] seieren. Han ødela hedningene med mange drap, og rappet de som flyktet, han forfulgte dem så langt som til festningen.<ref name="smith_midieval"/>}}

Etter seieren og etter at danene hadde søkt tilflukt i festningen, fjernet vestsakserne all maten som danene kunne forsøke å ta ved en utflukt, og ventet.<ref name="smith_midieval"/> Etter to uker søkte de sultende danene om fred, ga Alfred som tidligere «foreløpige gisler og høytidelige eder om at de ville forlate hans kongerike øyeblikkelig,» men i tillegg ble det lovt at Guthrum skulle la seg [[Dåp|døpe]].<ref name="Garmonsway76"/> Hovedforskjellen mellom denne enigheten og avtalene ved Wareham og Exeter var at Alfred hadde avgjørende beseiret danene ved Edington framfor kun å ha stoppet dem, og det syntes derfor mer enn sannsynlig at danene ville være tvunget til å holde sin del av avtalen.

Den fremste årsaken for Alfreds seier var antagelig den relative størrelsen på de to hærene. Mennene fra selv et shire kunne være en formidabel kampstyrke, slik mennene fra [[Devon]] viste i det samme året da de beseiret en hær ledet av Ubbe Ragnarsson i [[slaget ved Cynwit]].<ref name="smith_midieval"/> I tillegg hadde Guthrum i 875 mistet støtten fra andre danske høvdinger, inkludert Ivar og Ubbe. Ytterligere danske styrker hadde bosatt seg på landet før Guthrum angrep Wessex: i [[East Anglia]], og i [[Mercia]] mellom avtalene ved [[Exeter]] og angrepet på Chippenham; mange andre hadde omkommet i en storm utenfor [[Swanage]] i 876-877 da etter sigende hele 120 skip skal ha gått under.<ref name="smith_74"/> Indre strid og uenighet truet også å ødelegge samholdet til danene, og de trengt tid for reorganisere seg. Til lykke for Wessex greide de ikke å bruke den tiden de hadde effektivt.