Redigerer Slaget på Stiklestad (avsnitt)

== Etterspill ==
[[File:NS-monumentet.jpeg|thumb|Det nazistiske partiet [[Nasjonal Samling]]s «[[NS-monumentet]]» ble reist på Stiklestad under [[andre verdenskrig i Norge|andre verdenskrig]] i 1944. Det propagandistiske minnesmerket over Stiklestadslaget var dekorert med [[Wilhelm Rasmussen]]s relieff av vikinger i kamp. Monumentet ble revet rett etter krigen.]]
Etter Olavs død ble liket [[balsamert]]. [[Per Holck]] mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen [[Svein Tjugeskjegg]] ble balsamert i 1014.<ref>Morten, 2013, side 74 og 195ff.</ref>

I ''Passio Olavi'' er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske [[Edmund martyren]] og [[Oswald av Northumbria|sankt Oswald]].<ref>Morten, 2013, side 131.</ref> Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved [[Nidaros]]. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.

Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger ([[legende]]r) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet ''[[Glælognskvida]]'' av [[Torarinn Lovtunge]].<ref>Lindow, John (2008): «St. Olaf and the Skalds» i: DuBois, Thomas A., red.: ''Sanctity in the North''. Toronto: University of Toronto Press, side 103-127.</ref> Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte [[vitae]]r. Størst utbredelse fikk helgenvitaen ''Passio Olavi'' fra ca. 1170. Den ble en del av ''[[Gammelnorsk homiliebok]]'' og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet ''[[Geisli]]'' («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.<ref>Geisli. Gjendiktet av Knut Ødegård; illustrert av Bjørn Bjørneboe. Tiden forlag, 1982. ISBN 82-10-02200-8.</ref>

I [[senmiddelalderen]] reiste mange [[pilegrim]]er til [[Nidarosdomen]], som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og [[St. Olavs skrin]] i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.<ref>Rumar, Lars (1997): ''Helgonet i Nidaros: Olavskult och kristnande i Norden'', Stockholm, ISBN 91-88366-31-6.</ref>

I Snorre Sturlasons oppdiktede beretning snudde stemningen i bondehæren etter at han døde, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt ved elvekanten i [[Nidaros]],<ref name="snk"/> og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde.<ref name="snk">[http://stiklestad.no/historie/helgenkongen-og-helgendyrking/helgenkaring/ Helgenkåring] hos stiklestad.no</ref> Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig [[relikvie]]) ble flyttet til [[Nidaros]] og oppbevart i [[St. Olavs skrin]], den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.