Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

== Kongedømmet Alba eller Scotia ==
{{utdypende|Kongedømmet Alba}}

=== Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I ===
[[Fil:Pictish Beast.svg|thumb|Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.]]Kong [[Domnall II av Skottland|Domnall II]] var den første høvding som ble kalt for ''rí Alban'', det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen [[Dunnottar Castle|Dunnottar]] i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt [[paradigme]]skifte. Domnall hadde kallenavnet ''dásachtach'' som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll over sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet ([[900]]–[[943|942/3]]) under hans etterfølger, Causantín ([[Constantine II av Skottland]]), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå imot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord over de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Perioden mellom ''Máel Coluim Is'' ([[Malcolm I av Skottlands]]) og ''Máel Coluim IIs'' ([[Malcolm II av Skottlands]]) tiltredelse var preget av gode forbindelser med [[Wessex]]-herskerne i England, og til tross for opprivende interne dynastiske stridigheter også en viss framgangsrik utvidelse av kongedømmets områder. I [[945]] overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong [[Edmund I av England]], en hendelse som delvis ble avledet ved Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang under ''kong Idulbs'' ([[Indulf av Skottland]]s regjeringstid [[954]]–[[962]]) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere [[Edinburgh]]. Skotsk kontroll over området [[Lothian]] ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne i [[slaget ved Carham]] i [[1018]]. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge igjennom total myndighet.

Regimet under kong ''Donnchad I'' ([[Duncan I av Skottland]]) fra [[1034]] ble fulgt av mislykkede militære eventyr, og han ble beseiret og drept av [[mormaer av Moray]], det vil si kongedømmet av Moray, ved ''Mac Bethad mac Findláich'' ([[Macbeth av Skottland]]) i [[1040]]. Mac Bethad regjerte i sytten år og var så fredsommelig at han var i stand til å foreta en [[pilegrim]]sreise til [[Roma]]. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim ([[Malcolm III av Skottland]]), en slektning av Donnchad som atten måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske [[propaganda]]en ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger, mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. [[William Shakespeare]] fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]''.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mest for å danne det suksessrike dynastiet som regjerte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen [[Ingebjørg Finnsdatter]], og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som [[Margareta av Skottland|den hellige Margaret av Skottland]]. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksisk kone, benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnytte de tunge tidene for folk flest i kjølvannet av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene vinteren [[1069]]&ndash;[[1070]]. Kronikøren ''Máel Brigte'' ([[Marianus Scotus]]) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult, og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

:* Se egen artikkel, [[Massakrene i Nord-England]].

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav til sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskerne i England overfor det skotske kongedømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søster til den angelsaksiske pretendenten til den engelske tronen, [[Edgar Ætheling]], og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I [[1080]] sendte kong [[Vilhelm Erobreren]] sin sønn ut med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i [[1093]].

Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror ''Domnall Bán'' ([[Donald III av Skottland]]) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad ([[Duncan II av Skottland]]) å overta tronen, men ifølge ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv drept i [[slaget ved Monthechin]] året etter ([[1094]]) av Domnalls allierte [[Máel Petair av Mearns]]. I [[1097]] sendte normannerkongen i England derimot enda en sønn av Máel Coluim, [[Edgar av Skottland|Edgar]], for å overta kongedømmet. Ved at Domnall Bán døde, ble kongedømmet sikret Edgar, og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet under både Edgar og hans etterfølger [[Alexander I av Skottland|Alexander]] er dunkelt i forhold til deres etterfølgeres. Den første er nok mest kjent for at han sendte en [[kamel]] (eller muligens en [[elefant]]) til sin kollega [[Muircheartach Ua Briain]], [[Overkonge (Irland)|overkonge av Irland]]. Da Edgar døde, overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet, mens hans yngste bror David ble prins av [[Cumbria]] og hersker av [[Lothian]].

=== Skotsk-normanniske konger: David I til Alexander III ===
[[Fil:URQUHART_TOWER.JPG|thumb|Ruinene av hovedtårnet til festningen Urquhart Castle. Etter erobringen av mormaer av Moray 1130-tallet var denne festningen en av et dusin som ble etablert i området av kongens franske tilhengere.]]Perioden mellom tiltredelsen til [[David I av Skottland|David I]] og til [[Alexander III av Skottland|Alexander IIIs]] død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]], også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren [[Walter av Coventry]] forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.»

Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved [[Alnwick]] i [[1174]] vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, [[William av Newburgh]], forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. [[Walter Bower]], som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.»

[[Fil:WilliamI.jpg|thumb|left|Segelet til kong Vilhelm I, eller Guillaume le Lion som han også ble kjent som. Hans gæliske tittel var antagelig Uilleam Garbh («Vilhelm den røffe»).]]
Motstanden mot de skotske kongene var i denne perioden hard. Den første hendelsen er kanskje opprøret til [[Óengus av Moray|Óengus]], [[Mormaer av Moray]]. Andre som ga uforsonlig motstand var [[Somerled|Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte]], [[Fergus av Galloway]], [[Gilla Brigte av Galloway]] og [[Harald Maddadsson]], sammen med to ættegrupper som i dag er kjent som MacHeth-klanen og MacWilliam-klanen. Den siste mente seg å nedstamme fra kong Donnchad II ([[Duncan II av Skottland]]) gjennom sin sønn [[William fitz Duncan]]. MacWilliam-klanen synes derfor å ha gjort opprør for tronen i seg selv. Opprøret var så alvorlig at etter at MacWilliam-klanen ble beseiret i [[1230]] ga den skotske kongen ordre til at den siste i ætten MacWilliam, et nyfødt pikebarn, skulle offentlig henrettes. [[Lanercost-krøniken]] forteller om skjebnen til den siste MacWilliam:

:''«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot [[markedskors]]ets søyle til hjernen hennes ble slått ut.»''

Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i [[Galloway]], [[Moray]], [[Ross-shire|Ross]] og [[Argyll]], men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av [[1100-tallet]] hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er [[Lochlann av Galloway]] og ''Ferchar mac i tSagairt'' ([[Ferchar av Ross]]). Økt ekspansjon under regimet til [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i [[1266]] med [[Perth-traktaten]]. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet (''Mormaer'') i [[Carrick]] i [[1186]] og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i [[1235]] betød at antallet gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong [[Robert Bruce]], som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik i [[den skotske uavhengighetskrig]] som fulgte rett etter Alexander IIIs død.