Redigerer Skonnert (avsnitt)

== Slettopper ==
Den norske betegnelsen «slettopper» eller «slett-topper» kom muligens av den like mastehøyden på alle master fra de minste tomastete til den største, syvmastete skonnerten. Samtidig er den vanligste betegnelsen på en rigget mast en topp. Man snakker om f.eks. "fortoppen", "stortoppen" og "krysstoppen". Når det var kun sneiseil, eller slette seil (langsskipsseil), så ble dette omtalt som en slett topp. I norsk litteratur er slettopperskonnerten også omtalt som «sneiseil-skonnert» med gaffelseil samt forseil (stagfokk, klyver, jager mellom fokkemasten og klyverbom/baugspryd). Det finnes norske slettopperskonnerter, men de største var kjøpt fra USA i tiden frem til 1917.

Med bare gaffelseil, gaffeltoppseil og stagseil var riggen mindre krevende, og dermed behovet for mannskap mindre. De fleste amerikanske skonnerter i siste halvdel av 1800-tallet og inn i første halvdel av 1900-tallet er av denne type for bulklast på kyst- og utenriksfart. Europeiske slettoppere hadde også eksistert, men meget sjelden med mer enn fire master, de største var bestilt eller kjøpt fra amerikanske selgere av både nybygde og brukte skip.<gallery>
Fil:Schooner Edward M Reed byStubbs.png|3-mastet slettopper «Edward M Reed»
Fil:Schooner (PSF).png|4-mastet slettopper
Fil:Skoleskibet 'København' 1938.jpg|5-mastet slettopper modell. Navn ukjent.
Fil:Schooner Wyoming, 1917.JPG|6-mastet slettopper «Wyoming», 1917
Fil:Schooner 'Thomas W. Lawson' 1902-1907a.jpg|7-mastet slettoppskonnert «Thomas W. Lawson»
Fil:'Frem' 1979 2009-06-22.jpg|3-mastet slettoppet skonnert med [[breifokk]].
</gallery>Den amerikansk-engelske betegnelsen på den type skonnertrigg er «'''fore-and-aft schooner'''» som oversatt betyr «for til akter skonnert» som en betegnelse på arrangementet av toppseilene aktenfor masten  i motsetning råseil med seilet på tvers. Den engelske betegnelsen «fore-and-aft» er også brukt på norsk, men i liten grad da slettopper ble brukt til daglig. 

==== Tremastete skonnerter i Storbritannia ====
I annen halvdel av 1800-tallet var skonnerter med flere enn to master utbredt i Nord-Amerika, men vant også innpass i Europa. De britiske mersseil-skonnerter hadde utviklet seg til tremastete skonnerter, som dessuten var utsatt for eksperimenter av de britiske skipsbyggere, som blant annet hadde bygd skonnerter med komposittskrog, jernskrog og sist stålskrog. Newfoundland-farten mellom Canada og De britiske øyer hadde sammen med fruktfarten fra Amerika ledet til satsing på skonnerter med stor sjødyktighet, i tillegg til hastighet. I 1895 seilte skonnerten «Spinaway» en fruktlast fra [[Porto]] i [[Portugal]] til St John's i England på 15 dager, hvilket regnes for å være meget raskt.

Skonnertene som var konstruert for Newfoundland-farten, fikk sin egen betegnelse, «''Western Ocean Yachts''» og hadde ekstra seilføring med tre mersseil istedenfor de vanlige to på formasten. En av de meste kjente mersseil-skonnerter som hadde tre master, var bygget som én av en serie på om lag 50 skip i Wales, og er dokumentert. «M A James» med en tonnasje på 97 tonn var sjøsatt i 1906 med en lengde på 27,25 meter som slettdekket seilskip med fine linjer på underskroget for rask seilas. Skipet fraktet klippfisk hjem til Storbritannia over Atlanteren, og fordi lasten ikke var spesielt stor, kunne utseendet på disse «vestens havgående yachter» være meget elegant sett med datidens øyne.

Få tremastete skonnerter bygd i Storbritannia med mersseil har blitt bevart. «Result» bygd i stål fra 1892 med tonnasje på 88 tonn og registertonn på 122 tonn samt et forhold på 4,7:1 mellom lengde og bredde. Denne mersseil-skonnerten var tatt i bruk som et «Q-ship» under den første verdenskrigen, og hadde vært i kamp to ganger mot tyske ubåter.

=== Firemastede skonnerter ===
Den første skonnerten i historien med fire master er antagelig «Victoria» i [[San Francisco]], [[USA]] i [[1863]] en ombygd [[lekter]]. Den første skonnerten som var bygd som et firemastet seilskip er «William L White», bygget og sjøsatt i Bath, Maine, USA i 1880 på 996 registertonn som et rent fraktskip for utenriksfart. Ny England på den amerikanske østkysten hadde rommelige havner og god tilgang på tømmer, derfor var det mulig å lage større seilskip både for kystfart og utenriksfart. 

Skipsbyggerne i Maine var ledende i denne utviklingen fordi dampskip bygd av trevirke ble rammet av strenge forsikringsvilkår, og man gikk over til seilskip. De skværriggede seilskipene hadde forlengst blitt erstattet av de rimeligere skonnertene i kystfarten. Et viktig skritt var de oppfinnelser som gjorde det mulig å bruke damp til drift av vinsjene, dermed sank behovet for besetning på skip større enn 700 til 800 tonn med mer enn tre master. De store, firemastede skonnerter i kystfart var normalt brukt til [[bulklast]] som kull til de mange havnene langs østkysten; økonomisk sett var de billige å bygge, bemanne og bruke.

Men på grunn av den hektiske skipsbyggingen som et resultat er disse sårbart for svingninger i markedet med overkapasitet og stor etterspørsel etter hverandre. I 1883 var 136 tremastede og 3 firemastede skonnerter levert, tre år senere bare 13 tremastede og 5 firemastede skip var levert, i 1891 stiget det på nytt til 75 tremastede og 37 firemastede skonnerter. Igjen falt det til bare 5 skonnerter i 1897, før det svinget oppover under den første verdenskrigen med 138 firemastede skonnerter i 1915 til 1921. Skipsbyggerne i staten Maine hadde mellom 1879 og 1921 bygd 326 av 459 ''østkysts firemasters skonnerter''.

De første firemasters skonnerter hadde nedsenkbar senterbord montert i kjølen som «William L White» som var 57,9 meter lang og 12,2 meter bredt, den typiske representanten for de amerikanske østkysts firemastede skonnerter var «William H Clifford» på 1595 tonn med en lengde på 67,5 m og bredde på 13,3 m. De fleste skonnertene bygd i Maine hadde mellom 1100 og 1600 tonn som deres tonnasje.

Noen få firemastede skonnerter ble også bygd i Storbritannia, tilsammen var fire skip bygd av britiske verft – «Americana» på 901 tonn i 1892, «Honolulu» på 1080 tonn i 1896, «Rimac» på 858 tonn i 1896 og «Tacora» på 828 tonn i 1888 som kort etter ble ombygd til en barkentine. De var bygd i stål i motsetning til de amerikanske oppført i tre.