Redigerer Sirius (avsnitt)

=== Oppdagelsen av en ledsager ===
[[Fil:Celestia Sirius.jpg|mini|Et simulert bilde av Sirius A og B ved bruk av [[Celestia]].]]
Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen [[Friedrich Wilhelm Bessel|Friedrich Bessel]] i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager.{{Sfn|Bessel|1844|s=136–141}} Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren [[Alvan Graham Clark]] den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles Sirius&nbsp;B, eller mer kjærlig «valpen».{{Sfn|Flammarion|1877|s=186–189}} Dette skjedde under testingen av 18&nbsp;tommers teleskop for [[Dearborn Observatory]], som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.{{Sfn|Craig et al}}

Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06&nbsp;[[solmasse]]r. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen Sirius&nbsp;B, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den.{{Sfn|Benest|Duvent|1995|s=621–628}} Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje [[stjerne]] eller en [[planet]]. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.{{Sfn|Bonnet-Bidaud|Pantin|2008|s=651–655}}

[[Walter Syrney Adams]] brukte i 1915 en 60&nbsp;tommer (1,5&nbsp;m) stor reflektor ved [[Mount Wilson Observatory]] for å observere [[Frekvensspekter|spektrum]] av Sirius&nbsp;B. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne.{{Sfn|Adams|1915|s=236–237}} Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget.{{Sfn|Holberg|2005|s=1503}} Diameteren tl Sirius&nbsp;A ble først målt av [[Robert Hanbury Brown]] og  [[Richard Q. Twiss]] i 1959 ved [[Jodrell Bank Observatory|Jodrell Bank]] ved bruk av et [[intensitetsinterferometer]] for stjerner.{{Sfn|Brown|Twiss|1958|s=222–237}} I 2005 ble det ved bruk av [[Hubble-teleskopet]] fastslått at Sirius&nbsp;B har en diameter nesten som [[jorden]], {{Formatnum:12000}}&nbsp;km, og en masse som tilsvarer 98 % av [[solen]]s.{{Sfn|Brown|Weaver|2005}}{{Sfn|McGourty|2005}}{{Sfn|Bond|2005}}{{Sfn|Barstow|Bond|Holberg|Burleigh|2005|s=1134–1142}}