Redigerer Simón Bolívar (avsnitt)

== Selvstendighetskampen ==
[[Fil:Simon Bolivar Madeira hg.jpg|thumb|Byste i [[Funchal]]s byspark, [[Madeira]].]]
Bolívar vendte tilbake til Venezuela i 1807 etter et besøk i [[USA]]. I 1808 utpekte Napoleon sin bror [[Joseph Bonaparte]] som konge av Spania. Det førte til folkeopprør i Madrid og den spanske frihetskrig 1808-1814 begynte. I både Amerika og Spania oppsto det lokale grupper som kjempet imot den nye kongen. I motsetning til de spanske frigjøringsgruppene kjempet de amerikanske mot kongens makt, og ikke utelukkende mot personen Joseph Bonaparte.

Det samme året erklærte myndighetene i Caracas sin selvstendighet fra Spania. Bolívar ble sendt til [[England]] sammen med [[Andrés Bello]] og [[Luis López Méndez]] på [[diplomati]]sk oppdrag. Han vendte tilbake til Venezuela og den 3. juni 1811 talte han  for amerikansk selvstendighet i Det patriotiske selskap (''Sociedad Patriótica''). Den 13. august seiret de patriotiske styrkene ved Valencia under kommando av [[Francisco de Miranda]].

Den 24. juli 1812 ga Miranda opp etter flere militære feiltagelser. De ledende revolusjonære utleverte ham til de spanske styrker og Bolívar ble tvunget til å flykte til [[Cartagena de Indias]]. Der skrev han sitt berømte ''Cartagena-manifest'' hvor han oppfordret [[Ny-Granada]] (''Nueva Granada'') til å hjelpe Venezuela i frihetskampen da deres sak var den samme, og at Venezuelas frihet sikret friheten for Ny-Granada (Colombia). Bolívar fikk støtte fra Ny-Granada og invaderte Venezuela i 1813. Han gikk inn i [[Mérida (Venezuela)|Mérida]] den 23. mai og ble utropt til folkets befrier. Han inntok Caracas den 6. august og erklærte to dager senere Venezuelas andre republikk.

[[Fil:Bolivarmemorial01.jpg|thumb|Simón Bolívars gravmonument i nærheten av Santa Marta, Colombia]]
Etter utallige stridigheter måtte Bolívar igjen flykte og fikk i 1815 beskyttelse på [[Jamaica]] der han skrev sitt ''Brev fra Jamaica''. Samme år reiste han til [[Haiti]] og ba president [[Alexandre Sabès Pétion]] om hjelp og støtte i det spansk-amerikanske spørsmål. I 1817 vendte han med haitisk hjelp tilbake til Sør-Amerika for å fortsette kampen. I 1819 lyktes han i å befri Venezuela. Deretter marsjerte han over fjellene til Colombia og beseiret spanjolene også der, hvoretter han proklamerte opprettelsen av republikken Gran Colombia (Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador), med ham selv som president. Målet var likevel å befri hele Sør-Amerika fra spanjolenes åk. Da frigjøringshelten [[José de San Martin]] («El Gran Libertador») befridde Perus hovedstad [[Lima]] i 1821, tok han straks kontakt for å komme på offensiven. 

Den 26. juli og 27. juli 1822 holdt Bolívar og Jose San Martin tre møter i [[Guayaquil]] for å diskutere strategien for å befri resten av Peru. Ingen vet hva som skjedde ved de hemmelige møtene mellom de to latinamerikanske heltene, men de mislyktes i å skape en  solidarisk politikk for hele det søramerikanske kontinentet mot utenlandsk styre. Bolívar vegret seg for å føre styrker til Peru, men tilbød likevel hjelp i form av 1400 soldater, noe San Martin bedømte som utilstrekkelig. Samtidig mistenkte han antagelig at Bolívar var tilbakeholden fordi han selv ville befri Peru. San Martin vendte derfor tilbake til [[Argentina]].

I 1823 tok Bolívar kommandoen over invasjonen av Peru, og i september kom han til Lima med general Sucre. Den 6. august 1824 beseiret de sammen den spanske hær i [[slaget ved Junin]]. Den 9. desember tok Sucre den siste spanske befestning i [[slaget ved Ayacucho]], og det spanske styre i Sør-Amerika var dermed opphørt.