Redigerer Severin Løvenskiold (avsnitt)

== Krigsårene ==
I [[Napoleonskrigene|krigsårene]] utfoldet Løvenskiold en betydelig virksomhet i sitt amt, ved å arbeide for kystforsvaret og skaffe befolkningen den nødvendige forsyning av korn og levnetsmidler. I samarbeid med andre opprettet han en egen Provideringskommission for amtet. Ved [[subskripsjon]]en for det norske universitetet tegnet han seg for {{formatnum:5000}} [[riksdaler]]. I 1812 foretok han en reise til Danmark, men ble beordret til å vende tilbake til sitt amt, på grunn av den truende politiske stillingen. Høsten 1813 søkte og fikk han avskjed fra sitt embete.

Løvenskiold ble valgt som representant for Bratsberg Amt til [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] 1814, hvor han tilhørte mindretallet. Regent, prins [[Christian Frederik]] betraktet ham som en av sine fiender. Etter foreningen med [[Sverige]] ble han kalt til [[Christiania]] og tilbudt plass i den nye regjeringen. Han avslo, men fikk i stedet som oppgave å forhandle i København om oppgjøret av statsgjelden. 1815–1816 var han derfor i København, men uten å føre forhandlingene til ende. 1815 ble han utnevnt til statsråd, men levde ellers som privatmann på Fossum.

Han førte et rolig liv inntil 1828, da han ble utnevnt til [[statsminister]] og sjef for den norske statsrådavdelingen i [[Stockholm]]. Som statsminister nøt han [[Karl III Johan|Carl Johan]]s spesielle nåde og hørte til kongens nærmeste krets, men samarbeidet dårlig med regjeringens sjef i Christiania, [[Jonas Collett]]. 1833 ledsaget han [[Oscar I|kronprins Oscar]] på en reise til [[Bergen]]. På en utenlandsreise 1834 møtte han [[Frederik Vilhelm III av Preussen|kong Fredrik Vilhelm III]] og [[Metternich]].

Da kongen oppløste [[Stortinget]] 1836, ble Løvenskiold utsatt for voldsomme angrep, fordi man trodde han hadde tilrådet kongen oppløsningen for å hindre de nye demokratiske kommunallovene. Innen oppløsningen rakk [[Odelstinget]] å anklage ham for en [[riksrett]]. Med en eller to stemmers overvekt idømte riksretten ham en bot på {{formatnum:1000}} [[speciedaler]]. Løvenskiold søkte om avskjed, men kongen fikk ham til å fortsette.

Etter [[Wedel-Jarlsberg|grev Wedel]]s død 1840 ble Løvenskiold utnevnt til hans ettermann som [[stattholder]]. Ved utbruddet av [[Krimkrigen]] ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje.<ref>«Den gamle Severin Løvenskiold var den siste stattholderen i Norge. Løvenskiold hadde inntil 1854 konsekvent arbeidd for en sterk kongemakt, men når Oscar 1. under Krimkrigen ville gå til krig mot Russland, tok den snart 80 år gamle Løvenskiold kongen kraftig i skole i en serie energisk argumenterende brev. I dem påviste stattholderen hvor kunnskapsløse og farlige kongens ambisjoner var, og at de var stikk i strid med Karl Johans linje. Og da truet faktisk Løvenskiold kongen med hvor skarpe reaksjonene ville bli på Stortinget hvis tinget fikk kjennskap til kongens aggressive planer.», fra «1809–1814: grunnlaget for det moderne Norden», artikkel av professor [[Øystein Rian]] i ''Nytt Norsk Tidsskrift'', 02/2009, side 169</ref> I 1856 nedla han embetet og trakk seg tilbake til Fossum, hvor han døde samme år.