Redigerer Servius Tullius (avsnitt)

===Tidlig liv===
Servius Tullius skal ifølge romerske sagn ha vært sønnen til en høybåren mann som døde i kamp mot romerne.<ref name="idd54">Iddeng, s. 54</ref> Hans gravide kone skal ha blitt innlemmet i kong [[Tarquinius Priscus|Tarquinius]]' hushold hvor Servius ble født. Hans tidlige liv skal angivelig ha inneholdt flere heldige varsler, blant annet at ble det sagt at hodet hans begynte å brenne mens han sov, uten at han fikk noen skader eller varige men av det. Disse jærtegnene skal sammen med hans fremragende personlighet ha gjort han ekstremt populær i Roma, og han steg raskt i gradene helt til han ble kongens svigersønn.<ref name="idd54"/> Servius skal ha ligget an til å avløse Tarquinius, noe den forrige kongens slektninger – [[Ancus Marcius]] – skal ha likt dårlig. Marcius' etterkommere konspirerte mot Tarquinius, og fikk to gjetere til å begynne å krangle; da det ble appellert til kongen om at han skulle løse krangelen slo den ene av gjeterne han i hodet med en øks. Tarquinius' kone [[Tanaquil]] klarte derimot å holde kongens bortgang hemmelig og ordnet det slik at Tullius overtok kongemakten midlertidig i påvente av at kongen «skulle bli frisk», slik at han fikk vist at han var dugelig som konge. Da nyheten om kongens død ble kjent ble han konstituert som konge av senatorene.<ref name="idd54"/>

En annen etruskisk versjon av historien har blitt funnet i et veggmaleri i en etruskisk grav i [[Vulci]]. Her er Tarquinius romeren ([[etruskisk]]: ''Cneve Tarchunies Rumach'') avbildet, som identifiseres med en av de to tarquinerne. I veggmaleriet opptrer også en ''Mastarna'' (etruskisk: ''Macstrna'') opp, en figur som blir identifisert som Servius. Han blir i veggmaleriet fremstilt som en betrodd kumpan av [[Caelius Vibennas]] (etruskisk: ''Caile Vipinas''), en krigsherre. De skal etter å ha blitt drevet ut av byen slått seg ned på en høyde nær Roma som de skal ha navngitt etter deres leder – [[Mons Caelius]]. Etter Caelius' død sies det da at Mastarna skal ha slått seg opp i Roma, og til slutt endt som konge.<ref>Iddeng, s. 54–55</ref>