Redigerer Serbia (avsnitt)

===Kosovokrigen===
{{utdypende|Kosovokrigen}}
Kosovo hadde et begrenset indre selvstyre ved grunnloven fra 1946. Da grunnloven ble utformet i 1943 skilte man mellom nasjoner (med «hjemland» innenfor Jugoslavia) og nasjonaliteter (med hjemland hovedsakelig utenfor Jugoslavia). Innenfor det Jugoslavia skapt etter andre verdenskrig skulle bare nasjoner og ikke nasjonaliteter ha rett til sin egen delrepublikk innenfor føderasjonen. Kosovoalbanerne ble regnet som en nasjonalitet fordi Albania ble oppfattet som deres hjemland.<ref name="Caplan" />

Kosovo var Jugoslavias fattigste provins. Etter 1974-reformen mente mange{{hvem}} at Kosovo måtte få status som republikk som i prinsippet hadde rett til å bryte ut av den jugoslaviske føderasjonen. På 1980-tallet forberedte en håndfull kosovoalbanere seg på væpnet kamp.<ref name="Judah" /> [[Tito]] utvidet Kosovos selvstyret i 1974 - etniske serbere mente Titos reform gikk for langt, etniske albanere mente Tito ikke gikk langt nok. [[Slobodan Milošević]] utnyttet spenningene i Kosovo for å styrke sin stilling og stimulerte den serbiske nasjonalismen med bakgrunn i Kosovo-spørsmål. Et høydepunkt for Milošević var 600-årsjubileet for [[slaget ved Kosovosletta]] i juni 1989.<ref name="EideEB" /> Den serbiske nasjonalismen på 1980-1990-tallet handlet i stor grad om Kosovo.<ref>Ancsombe, F. F. (2006). The Ottoman empire in recent international politics-II: the case of Kosovo. ''The International History Review,'' 28(4), 758-793.</ref> Serbiske nasjonalister betrakter Kosovo som serbisk kjerneområde blant annet fordi de eldste og viktigste religiøse minnesmerkene som klosteret i [[Peć]] ligger der og på grunn av [[Slaget ved Kosovosletta]].<ref name="taakeheim" />

Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.<ref name="EideEB" /> Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og serbisk myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen.<ref name="Herring" /> Beograd gjennomførte mange tiltak for å styrke eller beskytte kosovoserbernes stilling.<ref name="Caplan" />

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av [[Ibrahim Rugova]]. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.<ref name="Herring" /> Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendighet ble direkte styre fra Beograd ble innført på alle områder. [[Ibrahim Rugova]] ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998.<ref name="EideEB" /> Rugova argumenterte i 1992 for at væpnet opprør mot Beograd ville være fåfengt, og han mente at Beograd ville bruke et væpnet opprør som påskudd til å utslette den kosovoalbanske befolkning.<ref name="Judah" /> Milošević aksepterte stilltiende Rugovas ikke-voldelige linje fordi det skapte ro blant kosovoalbanerne.<ref name="Caplan" />

[[EF]] utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene.<ref>Pellet, A. (1992). The opinions of the Badinter Arbitration Committee a second breath for the self-determination of peoples. ''European Journal of International Law'', 3, 178.</ref><ref>Radan, P. (1997). [https://doi.org/10.1080/00905999708408523 The Badinter arbitration commission and the partition of Yugoslavia]. ''Nationalities Papers'', 25(3), 537-557.</ref> Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist av europeiske og amerikanske ledere.<ref name="Caplan" />

[[Kosovos frigjøringshær]] (UÇK) sprang ut av LPK (''Lëvizja Popullore e Kosovës'', «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.<ref>Robert Elsie (2011). ''Historical Dictionary of Kosovo.'' Historical Dictionaries of Europe 79. Scarecrow Press. {{ISBN|978-0-8108-7231-8}}, side 138</ref> UÇK var tidligere på regnet som terrororganisasjon av USA, som senere ble omgjort til at de fikk støtte av USA i krigen mot Serbia. UÇK innledet væpnede angrep på serbiske institusjoner i 1996. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset. På kort tid var det tilgang på hundretusen [[Kalashnikov|khalasjnikover]] fra plyndrete våpenlager i Albania.<ref name="Judah" /><ref name="Herring" />

Utover [[1998]] begynte sivile kosovoalbanere å flykte over grensene til [[Albania]] og [[Nord-Makedonia|Makedonia]] fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.<ref name="Webber" /> Det var flere hundre tusen internt fordrevne. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo. [[Richard Holbrooke]], Clintons spesialutsending, organiserte møter mellom Rugova og Milosevic sommeren 1998 uten resultat.<ref name="EideEB" /> NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. NATO-rådet vedtok 13. oktober 1998 at alliansen kunne bruke militærmakt mot Jugoslavia også uten vedtak i [[FNs sikkerhetsråd|Sikkerhetsrådet]]. «Holbrooke-avtalen» av 13. oktober 1998 slo fast at Jugoslavias territorielle integritet og suverenitet måtte respekteres. Milošević gikk i avtalen med på å trekke tilbake serbiske sikkerhetsstyrker og utplassering av 2000 sivile observatører fra [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]].<ref name="EideEB" />

Vinteren 1998-1999 var det ny opptrapping av voldsbruken og gjentatte tilfeller av brudd på avtalen. Det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene.<ref name="Webber" /> Vinteren [[1999]] ble forhandlet en [[Rambouillet-avtalen|avtale]] i [[Frankrike]]. Avtalen var omstridt og vanskelig å akseptere for flere av partene.<ref name="EideEB" /><ref name="Herring" />{{rp|226}} Holbrooke reiste 21. mars 1999 til Beograd med et ultimatum: Enten måtte Milosevic akseptere Rambouillet-avtalen eller måtte han regne med angrep fra NATO.<ref name="Webber" /> Serbias nasjonalforsamling avviste 23. mars Holbrookes krav, og la i stedet frem et alternativ i form av en diplomatisk løsning overvåket av OSSE og FN.<ref name="Nohrstedt" /> 

NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra [[24. mars]] 1999 med kodenavnet KFOR. Målet var ifølge Bill Clinton å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og «to seriously damage the Serb military's capacity» til å gjennomføre militære offensiver.<ref name="Webber" /> NATOs bombing stanset etter avtalen fremforhandlet av [[Martti Ahtisaari]] og [[Viktor Tsjernomyrdin]] 2. juni.<ref name="Webber" /> Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244.<ref name="taakeheim" />