Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Folketellinger ===
[[Fil:Sami family Finland 1936.jpg|mini|Samisk familie i Finland i 1930-årene.]]

Den samiske befolkningen økte mot slutten av 1700-tallet, samtidig gikk den norske befolkningen tilbake. Årsaken var at samene hadde et bedre og mer stabilt livsgrunnlag. Befolkningen i Nord-Norge opplevde krise og nedgangstid under [[Napoleonskrigene]] mellom 1802 og 1815. Historikeren [[Håvard Dahl Bratrein]] (1933–) har påvist at folk på Finnmarksvidda, Porsanger, Helgeland og Sør-Salten greide seg best i kriseårene. Deler av forklaringen, mener han, kan være pomorhandelen, klima og næringsveier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

I Norge ble det arrangert folketellinger i 1815, 1825 og 1835, men uten at folks etnisitet ble registrert. I Sverige derimot, ble det på denne tiden utført folketellinger med inndeling i etnisiteten. Slik kategorisering ble første gang gjennomført i Norge i 1845. Også i Finland og Russland ble denne praksisen innført på første halvdel av 1800-tallet. I Norge og Sverige kan denne registreringen knyttes til opplysningstenkning og at obligatorisk skolegang ble innført. Dermed var det ut fra administrative hensyn interessant å kjenne befolkningens nasjonalitet og språk. Flere prester, og spesielt [[Nils Vibe Stockfleth]] (1787–1866), mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Stockfleth mente dette var viktig for å beholde samenes egenart, for å «sivilisere» og kristne dem. Dermed trengte en å vite hvem de var og hvor de var. I Sverige var tanken den samme: «att söka bibringa dem den grad af hyfsning [oppdragelse], för hvilken äro mottaglige.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}

Forfatteren [[Espen Søbye]] (1954–) har ment at de norske myndigheters interesse for nasjonalitetene, har å gjøre med bekymring for at nordmennene var i mindretall i Finnmark. Myndighetene ville vite om det ble færre eller flere samer og [[kvener]], samt om innvandringen fra øst fortsatte. Nasjonalismen ble etterhvert den viktigste faktoren. I mange europeiske land ble den tyske nasjonalismeoppfatningen sentral. Denne tenkningen gikk ut på at en stat skulle bestå av et folk med felles avstamning, kultur, historie og språk, en oppfatning som også stod sterkt i Norge. Folketellinger etter nasjonale skillelinjer inngikk i en politikk for å skape nye nasjonalstater og for å opprette en minoritetspolitikk for dem som falt utenfor majoritetsfellesskapet. I Sverige ble dermed samer, finner, jøder, sigøynere og tatere kategorisert som «af främmande ursprung.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}

Befolkningen i Norge økte kraftig gjennom 1800-tallet, og det oppstod en fordobling mellom 1814 og 1865. I 1801 var det registrert i underkant av {{nowrap|26 000}} innbyggere i landdistriktene i Troms og Finnmark, mens det i 1865 var en befolkning på over {{nowrap|57 000}}, altså en fordobling på bare 20 år. Denne kraftige veksten førte til sterk konkurranse om ressursene. Den samiske befolkningen i Norge økte også fra 1845 til 1865, hadde svak vekst fra 1865 til 1891 og en nedgang fram mot 1900.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}} I Finnmark var den samiske befolkningen i flertall frem til rundt 1850.{{sfn|Berg|2003|p=81–82}} I Sverge økte den samiske befolkningen fra 1845 til 1860, falt mot 1870, var stabil frem til 1920 og hadde en fordobling fra 1920 til 1973. Imidlertid hadde den samiske tellingen fra 1973 også inkludert ikke-nomadiske personer, noe som ikke var tilfelle tidligere. Etter 1970 hadde den «offisielle» samiske befolkningen både i Norge og Sverige økt svært kraftig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}