Redigerer Ruiner (avsnitt)

== Ruiner i kunsten ==
[[Fil:Junotempel in Agrigent (1828-1830) - Caspar David Friedrich (MKK, Dortmund).jpg|thumb|[[Caspar David Friedrich]], ''Junotempelet i [[Agrigento|Agrigent]]'' (1830).]]
Ruiner ble brukt i kunst, spesielt i visuell kunst. En periode i [[kunsthistorie]]n, ([[romantikken]]) var en spesielt opptatt av ruiner, for å symbolisere tilbakegang eller forfall. Kunstgrepet er vanlig også i dag i [[film]] og [[TV]]. 

En navnløs [[Angelsaksere|angelsaksisk]] poet skrev en gang på [[700-tallet]] et dikt, nå delvis bevart i ''[[Exeter-boken]]'', som heter ''[[Ruinen]]''. Forfatteren beskriver restene av en [[Romerriket|romersk]] by som kan være ''Aquae Sulis'' ved dagens [[Bath]] i [[England]]. Dikteren har øyensynlig vandret i restene av byen og undret seg: ''Byens bygninger har falt sammen, verket til kjemper har smuldret, forfallen er tårnenes ruinerte hustak, og brutt i stykker er den stripete gaten, frost i mørtelen, alle takene gaper, istykkerrevet og sammensunket og spist av elde.''<ref>Oversettelsen er gjort av Wikipedia.</ref> Kanskje like mye som å være en beskrivelse av ødelagte bygninger, ruiner, er diktet også en advarsel mot at samfunnet står i fare for å gå under hvis befolkningen henfaller til hedonisme og materialisme.

Med [[renessansen]] (1500-tallet) gjenoppdaget Vest-Europa [[antikken]], blant annet gjennom [[Roma]]s ruiner i det fortsatt imponerende [[Forum Romanum]]. I flere hundre år valfartet kunstnere til Europas gamle hovedstad for å knytte forbindelse tilbake til fortiden. Med [[opplysningstiden]]s [[rasjonalisme]] og senere [[den industrielle revolusjon]] med dens urbane forurensning vendte flere seg tilbake til [[middelalderen]]s «gylne tidsalder» som en mer åndelig tid. 

Stilretningen [[nygotikken]] fikk ulike uttrykksformer i deler av Europa hvor man inspirert av [[gotikken]] gjeninnførte noen gotiske stiltrekk. I [[Tyskland]] og [[Frankrike]] førte det til at man restaurerte gamle slott og domkirker. I [[England]] hvor nygotikken sto sterkest ble den på begynnelsen av [[1800-tallet]] i [[romantikken]] manifestert i urbane landskapshager hvor det sentimentale fant sitt uttrykk i greske templer, kinesiske lysthus, gotiske bygninger og ikke minst dekorative ''kunstige ruiner'' eller ''[[folly|follies]]'' side ved side.

I [[1799]] skrev den [[Italia|italienske]] forfatteren [[Ercole Silva]] fra [[Milano]] i ''The Art of the English Garden'' at slike ruiner som nevnt over «kalte tilbake en fortid og vekket en følelse av medlidenhet delt med melankoli». Ruiner hadde blitt en form for etterlevning og [[relikvie]] som kunne fremkalle en følelse av en tapt fortid. Nygotikken var ikke interessert i de klassiske [[Estetikk|estetiske]] prinsipper, men i de tanker og følelser som ble vekket via assosiasjoner og antydninger. Således kunne man bygge en falsk ruin som var vakker og behagelig for øyet.<ref>{{Kilde www |url=http://www.all-art.org/history392.html |tittel=Neoclassicism and Romanticism: Gothic Revival |besøksdato=2007-09-17 |arkiv-dato=2011-10-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20111017200936/http://www.all-art.org/history392.html |url-status=yes }}</ref>

Tallrike ruiner av festninger, slott og klosterbygninger fikk utover 1800-tallet en særskilt symbolsk mening. Romantiske kunstnere som blant annet [[Caspar David Friedrich]] var tiltrukket og uttrykte dem i kunsten. Ruinen av [[Dunstanburgh Castle]] i England inspirerte [[J.M.W. Turner|Turner]] til flere malerier.

Dagens ruiner blir verdsatt ved beskyttelse, noe som også har skapt debatt. Dagens [[domkirkeruinene på Hamar|domkirkeruiner på Hamar]] har blitt omgitt av en moderne, monumental glassbygning som lukker ruinene inne. Det har fått det hele til å fremstå som en [[hybrid]] mellom ruiner og en moderne [[skulptur]].