Redigerer Romanos I (avsnitt)

== Krig og fred med Bulgaria ==
Den første store utfordringen for den nye keiseren var den bysantinske-bulgarske krig 913-927 som hadde blusset opp under regenten Zoë. Romanos’ inntreden i keiserfamilien hadde forpurret den bulgarske tsar [[Simeon I av Bulgaria]] sine planer om en ekteskapelig allianse med Konstantin VII. Romanos var fast bestemt på ikke å anerkjenne Simeon, vel vitende om at dette allerede hadde felt to regjeringer. De første fire årene av Romanos’ regjeringstid ble derfor preget av krig mot Bulgaria. Selv om Simeon generelt hadde et militært overtak var han ikke i stand til å innta Konstantinopels uovervinnelige forsvarsanlegg. I 924, under nok en bulgarsk beleiring av Konstantinopel, lyktes det Romanos å komme i forhandlinger med Simeon. De to herskerne møttes personlig og Romanos spilte på de felles tradisjonene og deres ortodokse kristne brorskap. i virkeligheten var det en stilltiende anerkjennelse av Simeon fra Romanos’ side som kunne få Simeon til å trekke seg tilbake og heve beleiringen. Krigen pågikk enda noen år på grunn av uenighet om tituleringer – Simeon insisterte på å kalle seg tsar (caesar) over «romerne» - men fredstanken var nå blitt etablert mellom partene.

Simeon døde i mai 927, og Bulgarias nye tsar Peter I markerte seg ved å invadere det bysantinske [[Trakia]], men han viste seg raskt villig til å forhandle om en permanent fred. Romanos, som hele tiden hadde vært innstilt på en fredsløsning, grep sjansen og tilbød en ekteskapsallianse mellom keiserhusene i Bysants og Bulgaria, og samtidig fornye alliansen med prins Časlav Klonimirović av Serbia og stadfeste serbernes uavhengighet. i september 927 kom Peter I til Konstantinopel og giftet seg med Maria som senere kalte seg Eirene Lakapena, datter av Romanos’ eldste sønn Christopher og dermed keiserens barnebarn. Med dette giftermålet gikk Christopher foran svogeren Konstantin VII i rang og ble den fremste i tronrekken, foran Konstantin. Dette forsterket Konstantins hat mot Lekapenafamilien og også mot bulgarerne. Han tok også nå sterk avstand fra keiserlige ekteskapsforbindelser til utenlandske herskerdynastier. Dette la han vekt på i sitt verk «De Administrando Imperio».

Etter dette unngikk imidlertid Romanos flere konfrontasjoner med bulgarerne. Selv om bysantinerne stilltiende godtok et serbisk opprør mot Bulgaria i 931 og bulgarerne tillot at ungarere beveget seg over bulgarsk område mot bysantinske områder, besto freden mellom Bysants og Bulgaria i 40 år, helt til den russiske fyrst [[Svjatoslav I av Kiev]] invaderte Bulgaria i 967 med støtte fra den bysantinske keiser [[Nikeforos II]].