Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

===Nidarosdomen bygges===
Etter [[Olav den hellige|Olav Haraldssons]] død på [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]] [[1030]], ble hans legeme gravd ned i en sandmæl ved [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]] i [[Trondheim|Nidaros]]. 3. august 1031, et år og fem dager etter slaget ble Olav erklært hellig. På det sted hvor graven hadde vært ble det reist en enkel [[kirke]] i tre, en [[stavkirker|stavkirke]]. Olavs ry som helgen vokste raskt og antallet [[pilegrim]]er som søkte hans grav økte. Som et ledd i prosessen med å gi kirken en mer permanent organisasjon i Norge, ble det i år 1070 opprettet et bispesete i Nidaros. Bispesetet lå, sammen med de to øvrige norske bispesetene i Oslo og på Selje (senere Bergen), under erkebipsesetet i Hamburg/Bremen. I forbindelse med opprettelsen av bispesetet i Nidaros begynte man i 1070 under kong [[Olav Kyrre]] å bygge en katedral, bispekirke, i stein. Kirkens hovedalter ble plassert på det stedet hvor St. Olav etter tradisjonen hadde vært gravlagt. Den første katedralen som ble bygd over St. Olavs grav ble revet allerede på 1200-tallet for å gi plass til en større kirke. Av den grunn vet vi lite om hvordan den første katedralen på stedet så ut. Katedralen var sannsynligvis bygd etter engelske forbilder med et rett avslutta kor i øst. Den var bygd i det vi i dag anser for å være den [[romansk arkitektur|romanske perioden]], karakterisert ved runde buer, små vindus- og døråpninger samt tykke, massive murer. Ytterveggene i skipet sto på det stedet hvor pilarene i koret i dag står og kirken gikk så langt vest som dagens hovedtårn er. I vest var katedralen etter all sannsynlighet avslutta med et såkalt vestverk karakterisert av to [[tårn]]. Katedralen ble viet til treenigheten og gikk i middelalderen under navnet Kristkirken i Nidaros.

Da Nidaros ble egen kirkeprovins [[1153]], begynte straks omformingen av Olav Kyrres Kristkirke til en [[Romansk arkitektur|romansk]] [[katedral]], verdig kirkens nye status. Vestverket ble gjenbrukt som katedralens sentraltårn, ved at hjørnene ble forsterket til kraftige [[pilar]]er, og veggene uthulet med store bueåpninger. [[Kirkeskip]]et ble revet, men fundamentene gjenbrukt til [[Kor (arkitektur)|langkorets]] bueganger. Romanske [[transept|tverrskip]] ble oppført nord og sør for sentraltårnet, og et eget [[kapell]] – [[Kapittelhus]]et – ble oppført på utsiden av selve kirken. [[Tidlig middelalder i Norge#Opptakt til borgerkrig (1130 – 1184)|Borgerkrigene på 1100-tallet]] drev [[erkebiskop]] [[Øystein Erlendsson]] i landflyktighet til [[England]] i [[1180]], og arbeidet lå praktisk talt nede. Da erkebiskopen vendte tilbake [[1183]] bragte han med seg dyktige steinhoggere og mange nye impulser fra den tidlige engelske [[gotisk arkitektur|gotikken]]. De øverste delene av tverrskipene og den øvrige katedralen ble derfor bygget i gotikk.

Under bygging av langkoret behersket man fortsatt ikke den nye teknikken fullt ut. Ytterveggene var for dårlig fundamentert, [[strebebue]]ne altfor tynne, og søylene i [[arkade|midtarkadene]] tålte ikke trykket av [[hvelv]]et og måtte forsterkes med kraftige støttemurer. I det senere vestskipet var dimensjonene betydelig kraftigere.

Man regner med at hele katedralen stod ferdig rundt år [[1320]], i den grad den ble helt fullført – en vet at i [[middelalderen]] gikk det ofte tregt på slutten av katedralbyggingen, etter at kirkerommet kunne tas i bruk.