Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Vest-Europa: Pest, kongemakt og religionskrise (1300–1450) ===
[[Fil:Theodor Kittelsen - Pesta i trappen, 1896 (Pesta on the Stairs).jpg|miniatyr|[[Svartedauden]], her personifisert i en tegning av av [[Theodor Kittelsen]], drepte mange europeere, både av høy og lav stand. Dette forandret i stor grad samfunnet i Europa.]]
Tidlig på 1300-tallet hadde Europa utviklet seg til å bli en sivilisasjon på nivå med de andre store i samtiden, som den islamske (i stor grad [[Det osmanske rike#Riket grunnlegges (1299–1453)|Det osmanske riket]]), [[Østromerriket|Det bysantinske rike]], [[Indias historie|Det indiske]] og [[Yuan-dynastiet|Det kinesiske rike]].<ref>Side 43, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995</ref> I løpet av dette århundre ble imidlertid Europa utsatt for mange påkjenninger. Det begynte med en markant kulde og tungt regnskyll som til sammen ødela mye av avlingene, i ettertid kjent som [[den lille istid]]. Dette ble fulgt av opprør fra bondestanden som fikk støtte av mange folk i byene. Disse opprørerne ble fordømt av pave [[Johannes XXII]] og slått ned av bøndene. Kimen til videre konflikt var likevel sådd. I tillegg startet [[hundreårskrigen]] i 1337, som i hovedsak ble en stor påkjenning for bønder og andre innen [[primærnæring]]en.<ref>Side 279-89, Greer, Lewis</ref> Til slutt kom en brutal halvering av folketallet i stor grad på grunn av [[svartedauden]] i mesteparten av Europa. Som følge av tilbakegang i folketallet ble mange åkre liggende urørt, i mangel på arbeidskraft. Samtidig var antallet jordeiere redusert, og det var flere steder ikke mulig å finne arbeid. Forsøk på å begrense lønnen til de gjenværende arbeiderne førte til flere bondeopprør rundt om i Europa.<ref>Side 47, Palmer/Colton</ref> Mot slutten av århundret var båndene mellom [[adel]]ig og [[Livegenskap|livegen]], [[Håndverksmester|mester]] og [[svenn]], pave, prest og lekmann, adel og konge og andre bånd tydelig slitt, og under oppbyggingen av Vest-Europa var det en søken etter nye ideer som kunne erstatte det gamle samfunnet.<ref>Side 281, Greer, Lewis</ref>

I Frankrike hadde kongemakten vokst betydelig mellom 1180 og 1328. Kongens sentraliserende makt kunne ha samlet Frankrike språklig, økonomisk, militært og kulturelt dersom utviklingen fortsatte. Denne utviklingen ble  imidlertid utsatt på grunn av pest, religiøse utfordringer, uår og krig med England. Sult og pest reduserte den franske befolkningen, noe som også førte til at inntektene og stridsmulighetene til både adelen og kongen ble drastisk redusert.<ref>[https://www.britannica.com/place/France/France-1180-to-c-1490 France 1180 to c. 1490] - Encyclopedia Britannica</ref> England var selv i usikre tider. Strenge lover ble innført for å hindre bønder og dagarbeidere å forlate områdene sine for å finne bedre betalt arbeid andre steder. I tillegg tok sauegjeting, som krevde mindre arbeid, over for korndyrking, noe som skapte sult. Da [[koppskatt]] – en personskatt ofte med samme beløp for alle – ble innført ble det opprørsk stemning, og i 1381 angrep en gruppe opprørere en rekke adeliges hus i London. Til slutt måtte den engelske kongen, [[Richard II av England|Richard II]], møte dem og gå med på flere krav, inkludert avvikling av koppskatten. England, som på denne tiden hadde omtrent to millioner innbyggere, var langt fra samlet.<ref>Side 84,89, Christopher Hibbert: ''The Story of England'', Phaidon, London, 1997</ref>

Senmiddelalderen og den tidlige renessansen var en periode der adelen tapte mye reell makt og kirken sto svakt på grunn av splittelse. Dette gjorde at kongemakten fortsatte å vokse. For å kunne markere seg på 1300-tallet, måtte kongene først få økt inntektene. Dette ble i hovedsak gjort ved å minske andelen av sølv og gull i mynter. Egentlig skulle mynter være fremstilt av rent sølv eller gull, men innblanding av uedle metaller var kjent. Nå ble imidlertid sølvinnholdet lavt nok til at det medførte [[inflasjon]], og mye av det kongene vant, i særlig Storbritannia og Frankrike, gjennom billigere fremstilling av mynter, ble tapt gjennom inflasjon.<ref name="førtini">Side 49, Palmer, Colton</ref> Grunnen til at sølv- og gullinnholdet i mynter ble redusert skyldtes også i stor grad den «store edelmetallsulten» ettersom det nesten ikke var sølv eller gull å oppdrive i Europa.<ref>Uttrykket på engelsk er «The Great Bullion Famine», og et presist norsk uttrykk mangler.</ref> Handel i mange land ble svekket av manglende mynter. Byttehandel fungerte i liten grad over store områder, for eksempel kunne en ullhandler fra England ha vansker med å selge ull til spanske vinforhandlere.<ref>Alex Matchett: [https://glintpay.com/money/the-great-bullion-famine-when-europes-money-ran-out/ The Great Bullion Famine: When Europe’s money ran out]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Glint Pay</ref> Økt skattelegging var en annen løsning for å forbedre økonomien. Kirken og adelen var unntatt fra skatt, og rike kjøpmenn hadde ofte gode avtaler. For å få til disse nye skattene, måtte kongene forhandle, og 1300- og 1400-tallet var parlamentenes «gyldne århundre».<ref name="førtini" />

Den katolske kirke hadde tidlig i senmiddelalderen et sterkt maktapparat, men fikk problemer med kongemakten. Både Frankrike og Storbritannia bestemte seg for å skattlegge katolske eiendommer. Pave [[Bonifatius VIII]] nektet å godta dette. Han innførte også ''Unam sanctam'', en pavebulle som skulle styrke det kristne samhold. I dette utnyttet paven det gamle uttrykket «Extra Ecclesiam nulla salus» (utenfor kirken er det ingen frelse). Argumentet hadde blitt brukt før, men i langt mildere form. For Bonifatius VIII var det klart at de som sto utenfor kirken ikke ville få frelse, og [[ekskommunikasjon]] ville medføre evig pinsel. Dette medførte at han kom i klammeri med kong [[Karl IV av Frankrike]] (kjent som Karl den smukke). Karl anerkjente ikke paven uansett, og arresterte ham. Da Bonifatius VIII døde kort tid etter, erklærte Karl at pavestolen skulle flyttes fra Roma, med de italienske familienes intriger, til [[Avignon]] i Frankrike. Resten av Europa anså pavene å være Frankrikes politiske redskap, og pavemakten brukte lang tid på å hente seg inn etter det. Mellom 1378 og 1417 foregikk [[det vestlige skisma]], der det var to, til tider tre, paver. I tillegg dukket det opp flere lærde med andre tolkninger og oppfatninger om veien til frelse. [[John Wyclif]] mente at frelse ikke krevde mer enn å lese Bibelen og være from. Wyclif ble erklært kjetter, men engelskmennene, især Parlamentet, støttet ham.<ref>Side 49-52, Palmer, Colton</ref>