Redigerer Radiotelevisione italiana (avsnitt)

=== Historie ===
[[Fil:Paolo Monti - Servizio fotografico - BEIC 6364368.jpg|miniatyr|Fra opptak av et tv-program i studio i Roma i 1958. Foto [[Paolo Monti]].]]
URI ble grunnlagt i 1924 med støtte fra [[Marconi Company]].<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.mediadb.eu/en/data-base/international-media-corporations/rai-radiotelevisione-italiana-holding-spa.html|tittel=IfM - RAI Radiotelevisione Italiana Holding S.p.A.|besøksdato=2017-12-22|verk=www.mediadb.eu|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171223043819/https://www.mediadb.eu/en/data-base/international-media-corporations/rai-radiotelevisione-italiana-holding-spa.html|arkivdato=2017-12-23|url-status=død}}</ref> Den første regulære radiosendingen gikk 5. oktober 1924 og var en overføring av en tale av [[Benito Mussolini]] fra [[Teatro dell'Opera di Roma]]. Regulære sendinger startet neste kveld.<ref>[http://www.radiomarconi.com/marconi/donarelli.wav The Origins of radio broadcasting in Italy] {{Wayback|url=http://www.radiomarconi.com/marconi/donarelli.wav |date=20160807220037 }} Comitato Guglielmo Marconi International (retrieved 27 November 2011)</ref> URI var et privat selskap og var finansiert av private midler: [[Guglielmo Marconi|Guglielmo Marconis]] ''S.A. Radiofono&#x2014;Società Italiana per le Radiocomunicazioni Circolari'' (Radiofono) eide 85 prosent av URI-aksjene, mens Western Electric og ''Società Italiana Radio Audizioni Circolari'' (SIRAC) eide de siste 15 prosentene. Kringkasting i Italia var – i likhet med mange andre europeiske land – monopolisert og kontrollert av post- og telegrafdepartementet. URI driftet på kontrakt fra departementet, og allerede fra starten i 1924 utøvde det fascistiske regimet i Italia sterk innflytelse over sendeflaten og nyhetsprogrammene.<ref name=":1" /> Da URIs kontrakt utløp i 1927, ble URI avløst av det delvis nasjonaliserte selskapet Ente Italiano per le Audizioni Radiofoniche (EIAR), som igjen ble ''Radio Audizioni Italiane S.p.A.'' (RAI) i 1944.<ref>''Gazzetta Ufficiale'' No. 11 av 15. januar 1925, s. 164–167</ref>