Redigerer Røkelse (avsnitt)

==Kristen liturgisk bruk==
[[Fil:Roekelseskar.jpg|thumb|[[Røkelseskar]]]]
[[Greker]]ne synes ikke å ha brukt orientalske røkmiddel før under det 5. århundre f. Kr., men etter denne tiden brukes røkelse av både grekerne og [[romer]]ne såvel til daglig bruk som ved festlige anledninger, og røkelse inngikk også i deres religiøse seremonier. I den eldste kristne kirken var all røkelse ved gudstjenesten forbudt. Først fra det 4. årh. ble det vanlig å bruke røkelse i forbindelse med gudstjenesten. De katolske kirkenes røkelse besto av Virak 200, bensoe 100, kaskarillbark 50, salpeter 25 deler.

Røken fra den hellige røkelsen ble fulgt av de troendes fromme bønner om at alt vondt skulle forsvinne ikke bare åndelig, men også legemlig sykdom. Det ble etterhvert vanlig å utnytte røkelsens helsebringende kraft og en eksperimenterte med forskjellige røkelsesblandinger mot forskjellige sykdommer. 

===Den katolske kirkes liturgi i dag===
[[Fil:IncenseStack0203.jpg|right|thumb|[[Røkelsespinne]]r klare for salg ved et buddhisttempel i Japan]]
[[Fil:Incense smoke wafts from huge burners in Lhasa.jpg|right|thumb|Røkelesesskyer fra store røkelseskar i [[Lhasa]] i [[Tibet]].]]

I den ''katolske liturgi'' benyttes røkelse i feiringen av [[Den hellige messe]] og ved [[tidebønner|den felles tidebønn]], særlig til [[vesper]]. 

Ved messefeiringen fører røkelsesbæreren an i inngangsprosesjonen foran [[Prosesjonskors|prosesjonskorset]]. Umiddelbart deretter berøker den celebrerende prest [[alter]]et og [[krusifiks]]et. Når tiden kommer for forkynnelsen av dagens evangelietekst, berøkes evangelieboken av [[diakon]]en eller presten. Etter at de eukaristiske gaver, brød og vin, er blitt bragt frem til alteret og presten har bedt gaveforberedelsesbønnene, blir er blitt båret frem i bønn svinges røkelsen over gavene, og i samme forbindelse berøkes alter og krusifiks på nytt. En [[ministrant]] overtar så [[røkelseskar]]et og berøker den celebrerende prest og deretter forsamlingen. Rett etter de to innstiftelsesbønner over nattverdselementene berøker en ministrant hhv. Kristi legeme og Kristi blod når presten [[elevasjon|eleverer]] dem til folkets tilbedelse. 

Under messen kan man også berøke annet – i påsketiden berøkes [[påskelyset]], og man kan berøke [[relikvier]], [[adventskranser]], statuer, [[julekrybbe]]r og annet. Ved begravelser berøkes også båren med den avdøde. 

Røkelsen er en symbolsk representasjon av renselse, venerasjon (og i noen tilfeller tilbedelse) og bønn. I Salme 141 og i andre bibeltekster som for eksempel Åpenbaringsboken 8,3 representerer den de troendes bønner som stiger opp til Gud.

Fra senest [[1570]] og frem til [[1969]] gjaldt en forskrift i [[Den romersk-katolske kirke|den katolske kirkes latinske ritus]] at røkelse kun kunne anvendes ved særlig høytidelige messer og ellers ikke. Dette ble endret med liturgireformen som trådte i kraft fra 1970, slik at røkelse ikke lenger bare er et ''høytydelighetsattributt'' men kan uttrykke sin symbolikk i en hvilken som helst messe. 

Den katolske liturgi gjør med røkelsesbruken også anskuelig at menneske er en enhet av ånd, legeme og sjel. Under gudstjenesten tiltales alle menneskets sanser, også øyet og luktesansen. Ettersom Gud er blitt menneske, må også liturgien kunne spille på alle de sanser som kjennetegner den menneskelige erkjennelseskraft. Røkelse kan også forstås som et bilde på Guds nærvær over alt, eller på [[Den hellige ånd]].

===I andre liturgier===
Røkelsen ble i stor grad renset ut fra ''de protestantiske kirker''s liturgi, først og fremst fordi den ble oppfattet som et uttrykk for den katolske lære om [[messeofferet]], som reformatorene avviste skarpt. Men i nyere tid kan det skje at røkelse igjen benyttes, under henvisning til Salme 141. 

I de ''ortodokse liturgier'', som for eksempel i [[den bysantinske ritus]] og i de ''orientalske liturgier'' benyttes røkelsen ofte og fritt. En gammel orientalsk forestilling om menneskets møte med Gud knytter dette til en velluktsopplevelse.