Redigerer Québec (avsnitt)

==Historie==
I perioden før de franske og britiske oppdagelsene var Québec bebodd av folkestammer som [[irokeser]]- og [[huron]]-nasjonene i sør, lengre nord bodde [[abenaki]]-folket og [[innu]]-folket, mens [[mikmaq]]-folket bodde ute ved Atlanterhavet. Skogene i nord var bebodd av [[cree]]-nasjonen, stavet ''cri'' på fransk, og lengst nord bodde inuittene. Langs elva Saint-Laurent ble det drevet et enkelt jordbruk, konsentrert rundt maisdyrking. Fordi jordbruksbefolkningen ikke kjente til gjødsel, ble jorda forlatt og ny tatt i bruk ved å svi av ny skog. De øvrige områdene var preget av nomader som drev jakt og fiske. 

===Ny-Frankrike===
[[Fil:Jacques Cartier 1851-1852.jpg|thumb|upright=0.5|right|Jacques Cartier]]
I 1534 besøkte oppdageren Jacques Cartier Québec. Han seilte opp Saint-Laurent-elva på jakt etter sjøveien til Kina. Ved fossene ovenfor Montréal måtte han gi opp, men stedet heter ennå Lachine (Kina på fransk). De første franske bosettingene fulgte imidlertid først i 1604, og da ved Annapolis i Nouvelle-Ecosse (eng.: [[Nova Scotia]]). I [[1608]] grunnla Samuel de Champlain [[Québec (by)|Québec]], [[Trois-Rivières]] fulgte i [[1632]], og [[Montréal]] i [[1642]]. Kolonien ble kalt ''Nouvelle-France'', eller Ny-Frankrike, navnet Canada ble ikke brukt før etter 1763 da kolonien ble satt under engelsk herredømme. Den franske bosettingen kopierte i stor grad de sosiale mønstrene i Frankrike, og var bygd opp etter føydalt mønster. Dermed så ikke vanlige franskmenn det som noen fordel å flytte til Canada, siden de verken ble rikere eller friere. Kun katolikker fikk lov å komme, mens franske protestanter ofte nådde de britiske koloniene. 

Følgelig ble ofte straffanger sendt over havet, sammen med foreldreløse jenter, kalt ''filles du roy'' (kongens døtre). Disse ble giftet bort til nybyggere. I sterk motsetning sto de britiske koloniene på atlanterhavskysten, som var frihavn for religiøse minoriteter, og som representerte en ny frihet for den som våget å slå seg fram i villmarka. Ved midten av 1700-tallet hadde dermed Ny-Frankrike ca. 60 000 innbyggere, mens de britiske koloniene hadde ca. én million.

===Krigene===
Stadige kriger mellom britene og franskmennene gjorde kolonien utsatt, til tross for at Frankrike investerte store summer i festningsanlegg. Franskmennene allierte seg med [[huron]]-folket, mens engelskmennene allierte seg med irokeser-folket. Med engelske musketter i hånd klarte irokeserne å nærmest utrydde huronene rundt 1650, noe som svekket franskmennene. I [[1713]] måtte Frankrike avstå [[Nova Scotia]] til Storbritannia etter at den store festningen [[Louisbourg]] på [[Cape Breton Island]] hadde falt. 

Frankrike og England utkjempet kriger med hverandre både i India, i Europa og i Nord-Amerika. I 1759 ble byen Québec beleiret av britene, og etter en nattlig klatretur på klippene bak festningen ble forsvarerne overrasket i [[Slaget ved Abrahamslettene|slaget på ''Plaines d'Abraham'']], Abrahamsslettene. I slaget omkom både den franske øverstkommanderende, [[Louis-Joseph de Montcalm]] og den engelske øverstkommanderende [[James Wolfe]]. I 1760 falt også [[Montréal]], og i 1763 avsto Frankrike alle sine besittelser i Canada til engelskmennene med unntak av [[Saint-Pierre og Miquelon]].

===Britene===
De øverste militære, administrasjonen, den øvre geistligheten og den øvrige eliten forlot Canada og ble erstattet av briter. Vanlige folk måtte imidlertid bli igjen, og etterkommerne av denne befolkningen er i dag ''les québecois'', fransk-kanadierne. Quebec-loven fra 1774 gav dem rett til å beholde fransk språk, katolsk religion og en del lovgiving. Snart etablerte skotter seg i Montréal, og de engasjerte seg i [[pelshandel]], men også i øvrig handel, utdanning og kultur. Under [[den amerikanske frigjøringskrigen]] ble Montréal okkupert av amerikanerne, men britene lyktes å stoppe dem ved den befestede byen Québec. Fransk-kanadierne lot seg ikke overtale til å slå følge med amerikanerne i deres frihetsbestrebelser.

===Lojalister===
Den amerikanske revolusjonen førte med seg en strøm av lojalister, amerikanere som var tro mot den engelske kronen. De bosatte seg i New Brunswick, Nova Scotia og i Ontario, samt i ''Cantons d'Est''/Eastern Townships i Québec. Dermed kom etter hvert de fransktalende i mindretall i [[Britisk Nord-Amerika]]. Etterhvert isolerte de fransktalende seg fra de øvrige, og levde i svært religiøse lokalsamfunn. Engelsktalende hadde kontroll på økonomien, mens katolske prester sørget for at alle levde sømmelig og underdanig overfor øvrigheten. ''Les canadiens'', de fransktalende, ble dermed annenklasses borgere nederst på den sosiale rangstigen. Et visst samkvem var det dog med irske immigranter som kom i stort antall som følge av [[Hungersnøden i Irland 1845-1849|potetpesten på 1840-tallet]]. 

Av og til flammet motsetningene opp, slik som i opprøret i [[1838]], og i samband med tvangsrekruttering av fransktalende soldater til britisk krigføring, slik som under [[boerkrigene]] på 1890-tallet og under 1. verdenskrig. Omtrent 1 millioner fransk-kanadiere utvandret også til USA, og ennå i dag er det fransktalende samfunn mange steder i [[New England]]. Fransk-kanadierne var også blant de hvite menneskene i verden med den største fødselshyppigheten, noe som gjorde at deres andel av totalbefolkningen i Canada var konstant gjennom det meste av det 20. århundre.

===Den stille revolusjonen og kampen for uavhengighet===
På 1960-tallet skjedde det noe umerkelig i Canadas samfunnsliv. Fransk-kanadierne kastet av seg det kirkelige hegemoniet, og trådte ut av sin isolasjon i en prosess som er kalt ''la Révolution tranquille'', den stille revolusjonen. Mer selvbevisst krevde de rettigheter for sitt språk og sin kultur. I 1970 manifesterte det i den såkalte oktoberkrisen, da [[Front de libération du Québec]] (FLQ) kidnappet to politikere, og den føderale regjeringen satte militæret inn i Montréal for å rydde opp. I 1976 vant [[Parti Québécois]] makten i provinsvalget, og vedtok den kjente Lov 101. Ifølge denne loven er fransk det eneste tillatte språket i det offentlige rom. Dermed må alle skilt være kun på fransk. 

Uavhengighet for Québec er et krav som støttes av et stort mindretall av befolkningen i Québec. I [[1980]] stemte 40% av befolkningen for selvstendighet, i en ny avstemning i [[1995]] var over 49% av befolkningen for selvstendighet, og Canada knaket i sammenføyningene. Økonomisk har Québec betalt en pris i form av utflytting av storindustri og banker til Toronto, som har økt sitt forsprang på Montréal som sentrum for økonomi og finans i Canada. Samtidig hadde Québec vært en foregangsregion innen sosiale velferdsordninger. Den 27. november 2006 anerkjente den canadiske nasjonalforsamlingen «les Québécois» (ikke provinsen Québec) som en nasjon innenfor et samlet Canada. Annetkammeret i nasjonalforsamlingen godkjente forslaget med 266 mot 16 stemmer<ref>[http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article938825.ece?WT.mc_id=dn_rss] {{Wayback|url=http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article938825.ece?WT.mc_id=dn_rss |date=20070302173722 }}</ref>.