Redigerer Professor (avsnitt)

===Historie===

Professorstillingen har i norsk historie alltid vært den øverste akademiske stillingen, eller en av de øverste stillingene. I [[Danmark-Norge]] ble professortittelen benyttet ved rikets eneste universitet, [[Københavns Universitet]]. I 1679 ble professorene gitt en rekke privilegier i forlengelsen av privilegiene gitt «borgerlig fødte betjenter», herunder plass i [[rangfølge]]n.

Stillingen ble videreført i Norge etter etableringen av [[Det Kongelige Frederiks Universitet]] (nå Universitetet i Oslo) i 1811. Professorer utnevnt frem til 1990 var embetsmenn utnevnt i statsråd, og professorstillingen var lenge bare brukt ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Professorene utgjorde også i begynnelsen kollektivt ledelsen for universitetet under betegnelsen [[Det akademiske kollegium (UiO)|det akademiske kollegium]], som senere ble et representativt organ. Gjennom 1800-tallet og deler av 1900-tallet skilte man mellom et ordinært professorat (''professor ordinarius''), som var en fast lærestol knyttet til et sentralt fagområde, og et ekstraordinært professorat (''professor extraordinarius''), som i prinsippet var en stilling opprettet for en bestemt person uten nødvendigvis å bli videreført etter dennes avgang.

Opprinnelig utgjorde stillingen den høyere av to akademiske stillinger, over [[universitetslektor]], en stilling som opprinnelig fungerte mer som senere tiders [[førsteamanuensis]]. Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem et mer komplekst stillingshierarki under professor; fra 1890-årene ble stillingen [[dosent]] tatt i bruk om en vitenskapelig stilling like under professor, som ble brukt for mindre sentrale fagområder. Professorstillingen var den eneste akademiske stillingen på embetsmannsnivå, mens dosent og lavere stillinger var tjenestemenn. Bare professorer hadde stemmerett i universitetsdemokratiet frem til 1939, da også dosentene fikk stemmerett, og bare professorer var valgbare som rektor og prorektor frem til 1989. 

Da stillingen [[forsker|forsker I]] ble innført i staten i 1948 ble den sidestilt med professor, administrativt og faglig; denne stillingen ble brukt i [[instituttsektoren]], utenfor universitetene. I 1985 ble dosentene gitt professortittel og dosentstillingen ble avskaffet. Fra 1990 ble nye professorer ansatt som tjenestemenn og universitetene fikk fullmakt til selv å utnevne professorer. Det ble også innført en opprykksordning etter kompetanse fra stilling som førsteamanuensis.

På 1800-tallet var det bare Det Kongelige Frederiks Universitet som kunne bruke professortittelen; senere ble det utnevnt professorer ved de vitenskapelige høyskolene og nye universiteter etablert på 1900-tallet. I 1995 fikk også høyskolene rett til å bruke professortittelen.

Ved Universitetet i Oslo har ordningen fra gammelt av vært at professorer i prinsippet forventes å bruke halvparten av sin tid på [[forskning]] og den andre halvparten på undervisningsrelaterte og andre oppgaver. Ved nyere universiteter er den normerte forskningstiden ofte på mellom 35 og 45 prosent. Tidsbrukundersøkelsen har vist at norske professorer i gjennomsnitt bruker 31 % av tiden på forskning. Andre oppgaver er typisk undervisning, veiledning, formidling og andre utadrettede oppgaver, og administrative gjøremål.<ref name="tidsbrukundersokelsen_2018_nifu">''[https://khrono.no/files/2018/05/07/tidsbrukundersokelsen_2018_nifu.pdf Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler]''</ref>