Redigerer Postmodernisme (avsnitt)

== Litteraturteori og skjønnlitteratur ==
Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, [[Paul de Man]] (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernistisk tekstbegrep.

Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. [[Gerard Genette]] valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». [[Julia Kristeva]]s begrep «intertekstualitet» er hentet fra [[Mikhail Bakhtin|Bakhtin]], men knytter også an mot [[poststrukturalisme|poststrukturalistisk]] teori.

Foruten i bibliografien finnes postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med [[nyhistorisme]]n og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte [[Harold Bloom]]s ''Vestens litterære kanon'' (1994).

I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som [[Paul Auster]] og [[Umberto Eco]]. [[Jorge Luis Borges]] skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. [[Vladimir Nabokov]] og [[Samuel Beckett]] nevnes også ofte som tidlige eksempler. [[Salman Rushdie]], [[John Fowles]], [[David Foster Wallace ]], [[Thomas Pynchon]] og [[Julian Barnes]] er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av [[kriminallitteratur]]en må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.

Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken, enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene [[Joel og Ethan Coen]], [[David Lynch]], [[Terry Gilliam]], [[Quentin Tarantino]] og Jake Kasdan (''Zero Effect'', 1998) kan stå som eksempler.

I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som [[The Beatles]], [[Kinks]], [[David Bowie]], [[Brian Eno]], [[David Byrne]]/[[Talking Heads]], [[Prince (artist)|Prince]], [[Blur]], [[Manu Chao]] og andre låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.