Redigerer Pommern (avsnitt)

==Pommern under Gryf-dynastiet==
[[Fil:Pomeraniae Ducatus Tabula.jpg|thumb|left|300px|Pommern i det 17. århundre]]
I [[1164]] ble [[sachsen|sakseren]] [[Heinrich der Löwe]] lensherre over Pommern. Etter keiser [[Fredrik Barbarossa]]s seier over Heinrich der Löwe ble Pommern en del av det [[tysk-romerske rike]]. I [[1181]] opphøyet Fredrik Barbarossa Warcisławs sønn, hertug Bolesław I, til tysk-romersk riksfyrste. [[Gryfene]] hersket som fyrster over Pommern frem til huset døde ut på sverdsiden i [[1637]].

Pommern ble besatt av [[Danmark]] i [[1185]], før det, bortsett fra [[Rügen]], falt tilbake til det tysk-romerske rike ved slaget ved Bornhöved i [[1227]].

[[Rügen]] hadde danskene beskattet allerede fra [[1168]] og etter hvert kristnet. Fyrstene av det raniske dynastiet forble lensmenn over Rügen frem til utdøingen på sverdsiden i [[1325]].

På [[1100-tallet|1100-]] og [[1200-tallet]] slo stadig flere tyskere seg ned i Pommern, som ble en del av det nedertyske språkområdet. Også de slaviske innbyggerne ble etter hvert germanisert. Hertugene av det slaviske Gryf-dynastiet fremmet selv den tyske innvandringen, som bidro til å øke folketallet i det fra før heller tynt befolkede hertugdømmet. Gryfene konkurrerte med de brandenburgske askanierne, som også ønsket flere tyske nybyggere til å befolke det opprinnelig vestslaviske Brandenburg. I mange byer og steder av slavisk opprinnelse ble de slaviske stedsnavnene beholdt, eventuelt med små tilpasninger. Den tyske og slaviske befolkningen i Pommern gikk etter hvert opp i hverandre.

I [[1180]] grunnla nedersaksiske premonstratensere klosteret Belbuck. Mecklenburgiske cisterciensere grunnla i [[1173]] klosteret Kolbatz og i [[1199]] klosteret Hilda. På [[1200-tallet]] ble Pommern befolket med nybyggere fra dagens [[Mecklenburg]], [[Nedersachsen]] og [[Westfalen]], og byer som [[Stralsund]], [[Kołobrzeg]] (Kolberg), [[Wolgast]] og [[Gryfice]] (Greifenberg) fikk Lübeck-rettigheter, mens [[Szczecin]] (Stettin) og [[Stargard Szczeciński]] Magdenburg-rettigheter. 

I [[1295]] fulgte en deling av Gryfenes område i fyrstedømmene Szczecin (innenlandsk del på begge sider av Oder og sydlig for Szczecin-havet) og Wołogoszcz (kystområder, i Vorpommern nord for elven [[Peene]] inkludert byene [[Demmin]] og [[Anklam]]). Det siste ble frem til det [[15. århundre]] selv oppdelt flere ganger, men overtok etter Rügenfyrstenes utdøing i [[1325]] fyrstedømmet Rügen (øyen [[Rügen]] samt det tilgrensende fastland med byene [[Stralsund]], [[Barth]], [[Damgarten]], [[Tribsees]], [[Grimmen]] og [[Loitz]]). 

Etter at den danske lensoverhøyheten tok slutt, gjorde de askaniske markgrevene av Brandenburg krav på lensoverhøyhet over Pommern. Dette kravet ble støttet av keiser [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik II]]. Resultatet var en krig mellom hertugene av Pommern (som på denne tiden var delt) og markgreven av Brandenburg. Under Barnim III ble Pommern i [[1348]], takket være gode forbindelser til [[Karl IV av det tysk-romerske rike|Karl IV]], riksumiddelbart hertugdømme (altså direkte underlagt keiseren). I [[1529]] aksepterte Brandenburg Pommerns riksumiddelbare status, mot rett til å etterfølge Gryfene dersom slekten skulle dø ut.

Mange av byene i Pommern tilhørte [[Hansaforbundet]]. I [[1456]] ble det grunnlagt et [[Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald|universitet i Greifswald]]. Pommern ble samlet i [[1478]] av hertug Boguław I, den mest betydningsfulle hertug av Gryf-dynastiet. Men landet ble allerede under hans etterfølgere delt på nytt. Denne gangen løp delingslinjen langs elvene [[Oder]] og [[Randow]], og delte det i en vestlig (Pommern-Wolgast) og en østlig (Pommern-Stettin) del.

Fra [[1534]] ble [[reformasjonen]] gjennomført i Pommern. I [[1536]] bekjente hertug Filip I av Pommern-Wolgast seg til [[Martin Luther]]s lære ved sitt bryllup med Maria av Sachsen-Wittenberg i [[Torgau]]. Ved siden av Luther og [[Filip Melanchton|Melanchton]] ble den pommerske presten [[Johannes Bugenhagen]] fra Treptow, kalt ''Doctor Pomeranus'', en av de mest kjente reformatorer. Gjennom konfiskeringen av de omfattende kirkelige eiendommene øket hertugene sin maktposisjon i Pommern. 

Under Bogusław XIV ble Pommern forent på nytt i [[1625]]. Pommerns nøytralitet under [[tredveårskrigen]] kom landet imidlertid ikke til nytte. Pommern ble vekselvis plyndret av de keiserlige troppene under [[Wallenstein]] og svenskene under [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]]. Etter at Wallenstein tross løfte fra keiser [[Ferdinand II av det tysk-romerske rike|Ferdinand II]] besatte Pommern, sluttet Stralsund ([[1628]]) og etter hvert resten av Pommern, dog ikke helt frivillig ([[1630]]) seg til svenskene. Etter Bogusław XIVs død i året [[1637]] skulle Pommern tilfalle Brandenburg, men svenskene beholdt landet besatt.