Redigerer Poetikken (avsnitt)

== Innhold ==
[[Fil:Aristotle Poetica page 1.png|thumb|Første side av ''Poetikken'', gresk utgave fra 1837]]
Aristoteles lærte at poesi kunne bli delt inn i tre sjangrer: [[tragedie]]n, [[komedie]]n, og [[Epikk|episke vers]]. Poetikken fokuserer hovedsakelig på tragedien; et annet verk av Aristoteles som fokuserer på komedien kan ha blitt skrevet og deretter gått tapt i årenes løp. Det har blitt spekulert om at manuskriptet ''[[Tractatus coislinianus]]'' har vært en disposisjon av hans forelesninger om emnet, eller om det er notater av en filosof i Aristoteles' tradisjon. ''Poetikken'' inneholder den berømte hypotese at komedien har sin opprinnelse fra «de som ledet an i de falliske opptogene» som fortsatt var vanlige i mange greske byer på Aristoteles’ tid.<ref>''Poetics'', 1449a-b; [http://depthome.brooklyn.cuny.edu/classics/dunkle/comedy/komos.htm The origins of comedy]   {{Wayback|url=http://depthome.brooklyn.cuny.edu/classics/dunkle/comedy/komos.htm |date=20080324082204 }}; Mastromarco, Giuseppe: (1994) Introduzione a Aristofane (Sesta edizione: Roma-Bari 2004). ISBN 8842044482 p. 3.</ref>

Aristoteles nevner mot slutten av kapittel 25 mulige innvendinger mot diktningen. Kunstverket er i seg selv et fullverdig ''ergon'' (verk) som tilhører en egen ''techne'', den ''poietisk'' som benytter egne midler og følger egne regler. Diktverket etterligner virkeligheten, og er samtidig ikke virkeligheten, men har egenverdi som original. «Det gjelder ikke de samme regler for korrekthet for diktekunsten som politikken eller for en hvilken som helst annen kunst». Eksempelvis er en feil om legekunsten i et diktverk, uansett hvilken art feilen er, angår ikke diktkunstens vesen. Om diktkunsten lyver om gudene betyr det at diktkunst ikke er teologi. Det nedverdige og forkastelige i en karakter eller en handling i diktkunsten forsvares i henhold til den sammenheng det står i. «Umuligheter» rettferdiggjøres i henhold til virkning innenfor diktverket. Aristoteles bedømmer diktningen på dens egen premisser. 

Hans forståelse av ''mimesis'', etterligning, består i at diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk, en original som står for seg selv. I kapittel 2 slår Aristoteles fast at dikteren etterligner tre ting:
# ''Tingene slik de er''; eller menneskene slik vi er 
# ''Tingene slik de er nå''; eller menneskene slik vi er nå i motsetning til slik vi var før, mytenes heroiske figurer
# ''Tingene slik som de burde eller ikke være''; eller menneskene slik at de er bedre eller verre enn vi er

Dikteren har i henhold til tredje punkt både lov og mulighet til skildre en annen virkelighet enn den som eksisterer, med andre ord avvike fra virkeligheten i et [[Idealisme|idealiserende]] øyemed. Diktningen skal stå i et bestemt forhold til virkeligheten, men ikke nødvendigvis ''være'' virkeligheten. I samme kapittel slår Aristoteles fast at diktningen etterligner ikke mennesker, men menneskenes handlinger. De som handler kan være
# Gode (som i tragedien)
# Slette (som i komedien), eller
# Slik som vi er (karakteren bestemmer om et menneske er godt eller slett).

Etterligning har egenverdi slik dikterkunsten har det. Ved kunnskap om etterligningen (dikterkunsten) vinner vi erkjennelse. «Og det å vinne erkjennelse er den største glede ikke bare for filosofene, men likeledes for alle andre, selv om de vare tar liten del i denne gleden».<ref>sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 36.</ref>

På samme måte som vi finner glede, som publikum, i erkjennelsen (ved etterligningen), har vi glede av [[melodi]] og [[rytme]]. De ''poietiske'' midler som rytme, ord og harmoni (melodi). Midler kan være musikk som [[fløyte]]- og [[lyre]]spill og [[dans]], brukt hver for seg eller sammen, og kunst kan også være ord til musikk, sammen eller hver for seg, noe som understreker Aristoteles' vide definisjon av ''poiesis''. Ord alene er bare ett av tre likeverdige midler.

[[File:Epidaurus Theater.jpg|thumb|400px|Hoveddelen i Poetikken omhandler Aristoteles' undersøkelsen av dramaet. Utendørsteateret i Epidauros, Hellas.]]
Midtpartiet i Aristoteles’ bevarte verk er hans undersøkelse av tragedien:
:«Tragedien er en etterligning av en alvorlig og avsluttet handling av en viss størrelse i forskjønnet språk, forskjønnet på forskjellige måte i de forskjellige delene; etterligningen skjer ved handlende personer og ikke gjennom fortelling og fører gjennom jammer og skrekk til renselse (katharsis) fra slike lidenskaper».<ref>Kapittel 6, 1449b 24 ff., sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 39.</ref>

Aristoteles' skilte mellom de tre sjangrene på tre måter: ulikheter i virkemidler, objektene og stilen av deres etterligninger. Virkemidlene dekket språk, rytme, og harmoni, benyttet hver for seg eller i kombinasjon. Objektene refererte til handling, rettskaffen eller lastefull, og virkemidlene, gode eller dårlige. Ettersom det fullstendige hele er i seg selv må ha en begynnelse, en midte og en avslutning, må hver tragedie inneholde seks deler:: handling eller «plot» (''mythos''), karakter eller rollefigur (''ethos''), tema (''dianoia''), språkføring (''lexis''), melodi (''melos''), og en oppmerksomhet (''opsis'').

Nøkkelelementene i handlingen («plot») er erindringen (''peripeteia''), erkjennelsen (''anagnorisis'') og lidelsen (''pathos''). Den beste formen for tragedie, argumenterer Aristoteles, har en handling som er hva han kaller «kompleks», den etterligner handlinger som vekker skrekk, frykt og medlidenhet, og heltens skjebne endres fra lykke til elendighet på grunn av tragiske feilgrep (''hamartia'') som hen gjør. Den fryktelige dåd kan bli gjort bevisst og medvitende (som i ''[[Medea]]'') eller ubevisst og med visshet om det i ettertid (som med ''[[Kong Oidipus|Kong Ødipus]]''); eller det kan forbli ugjort på grunn av den betimelige oppdagelsen, eller til det fulle ha visshet når dåden eller udåden utføres. Karakterene må være gode, hensiktsmessig, overensstemmende, eller i konsekvent uoverensstemmende, hevder han.

Tragediens ''kvantitative'' deler er dens bestanddeler: [[prolog]], korsang, episode, [[exodus]] og videre. Tragediens seks ''kvalitative'' deler kan skjematisk settes opp fra det minst viktige til det mest viktige: Minst viktig er ''Scenebildet'' som er en måte. Deretter ''sangkomposisjon'' og ''tale'' som er midler, deretter ''tanke'' og ''karakterer'' som er gjenstander. Til slutt det viktigste som er ''handlingen'' eller ''fabelen'' (mythos). Om sistnevnte slår Aristoteles fast at «Handlingen (fabelen) er tragediens prinsipp og likesom dens sjel».<ref>Sitert etter Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 40.</ref>