Redigerer Pius XII (avsnitt)

== Kirkelig karriere ==
[[Fil:Pacelliordenado.jpg|thumb|left|Eugenio Pacelli på [[ordinasjon]]sdagen 2. april 1899]]
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen [[Francesco di Paola Cassetta]]. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som [[ministrant]]. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen [[Vincenzo Vannutelli]] sin første stilling innen [[Statssekretariatet]] i [[Den romerske kurie]], hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han [[kardinal]] [[Pietro Gasparri]] i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble [[kardinalstatssekretær]] i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. I 1905 fikk han tittelen [[monsignore]] og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet. 

I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og [[Catholic University of America]].{{tr}} Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet. 

=== Tyskland ===
[[Fil:Pp121957a.jpg|thumb|left|Pacelli som [[nuntius]] i [[Bayern]] i 1922 hilser på lokale myndigheter]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-06520, Magdeburg, Katholikentag, Kardinal Pacelli.jpg|thumb|210px|Pacelli på ''Katholikentag'' i [[Magdeburg]] i 1928]]
23. april 1917 ble han, 41 år gammel, utnevnt til [[nuntius]] i [[Bayern]] og 13. mai samme år ble han utnevnt til [[erkebiskop]] i en seremoni i [[Det sixtinske kapell]]. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til [[Det tyske keiserriket]], fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering.{{Tr}} Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet [[første verdenskrig]], og hadde samtaler både med kong [[Ludwig III av Bayern]], keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] og [[Tysklands kanslere|rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] om dette.{{tr}} Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under [[Den bayerske sovjetrepublikken]] i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i [[München]].

I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem [[konkordat]]ene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og [[Preussen]] i 1929. Som følge av disse flyttet han til [[Berlin]]. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som [[Philipp Scheidemann]] og [[Friedrich Ebert]].{{tr}} Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med [[Sovjetunionen|sovjetiske]] myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i [[Moskva]] og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i [[Sovjetunionen]].

Pacelli støttet [[Weimarkoalisjonen]] mellom [[Sosialdemokrati|sosialdemokratiske]] og liberale partier.{{tr}} Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra [[Versaillestraktaten]]. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget [[Wilhelm av Preussen]]s retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.{{tr}} 

Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under [[Ruhrokkupasjonen]] av [[Ruhrområdet]] i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter.{{tr}} Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.{{tr}}

Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («''Katholikentag''») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler.{{tr}} Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.{{tr}}

=== Kardinal ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R24391, Konkordatsunterzeichnung in Rom.jpg|thumb|210px|Undertegnelsen av [[Rikskonkordatet]] i [[Roma]]. Fra venstre til høyre:<br />[[Monsignore]] [[Ludwig Kaas]], visekansler [[Franz von Papen]], understatssekretær [[Giuseppe Pizzardo]], Pacelli og ambassadør [[Rudolf Buttmann]]. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto [[Alfredo Ottaviani]]). {{Byline| Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til [[kardinal]] i [[1929]], med ''[[Santi Giovanni e Paolo (Roma)|Santi Giovanni e Paolo]]'' som [[tittelkirke]]. Pacelli innehadde deretter stillinger som [[kardinalstatssekretær]] og [[Camerlengo|kardinalkammerherre]]. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave [[Pius XI]], og han viste seg som en dyktig diplomat.{{tr}} Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje [[Lateranoverenskomsten]] fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en [[Diplomati|diplomatisk]] tjeneste.

I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han [[pavelig legat]] ved to store kirkelige konferanser.

==== Rikskonkordatet ====
{{Utdypende|Rikskonkordatet}}
Pacelli deltok i [[rikskonkordatet]] fra juli 1933 mellom Tyskland og [[Den hellige stol]]. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret [[Weimarforfatningen]] ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da [[Adolf Hitler]] tiltrådte som [[rikskansler]] 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske [[Deutsche Zentrumspartei]]. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler [[Franz von Papen]] til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, [[Ludwig Kaas]], som sin forhandlingsleder.

==== Mit brennender Sorge ====
{{Utdypende|Mit brennender Sorge}}
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' fra 1937 var den sterkeste, og ble best kjent for det alminnelige katolske kirkefolk ved det at den ble opplest i alle tyske katolske kirker og distribuert i meget høyt antall. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal [[Michael von Faulhaber]], sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på bruddene på rikskonkordatet, og den rasisistiske verdensanskuelse og andre sider ved nasjonalsosialismen. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp [[palmesøndag]] 1937.

==== Anschluss ====
{{Utdypende|Anschluss}}
Da [[Wien erkebispedømme|erkebiskopen av Wien]], kardinal [[Theodor Innitzer]] innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i [[Østerrike]] etter [[Anschluss]], undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og [[Vatikanradioen]] kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse.{{tr}} Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at ''«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»''{{tr}} (6. april 1938). Vatikanets avis ''[[L'Osservatore Romano]]'' gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.