Redigerer Pier Paolo Pasolini (avsnitt)

== Død ==
Pasolini ble funnet drept 2. november 1975. Han var på denne tiden opptatt med etterarbeidet til sin mest kontroversielle film, ''[[Salò eller Sodomas 120 dager]]''.

Den 1.november 1975 traff Pasolini journalisten Furio Colombo til et [[intervju]].<ref>{{kilde www
| url=http://www.centrostudipierpaolopasolinicasarsa.it/pagine-corsare/la-vita/morte/siamo-tutti-in-pericolo-lultima-intervista-a-ppp-di-furio-colombo-1-xi-1975/
| tittel=“Siamo tutti in pericolo”, L’ultima intervista a PPP, di Furio Colombo (1. XI.1975)
| dato=1975-11-08
| besøksdato=2022-07-17
| forfatter=Furio Colombo
| utgiver=''[[La Stampa]]''
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220629134120/http://www.centrostudipierpaolopasolinicasarsa.it/pagine-corsare/la-vita/morte/siamo-tutti-in-pericolo-lultima-intervista-a-ppp-di-furio-colombo-1-xi-1975/
| arkivdato=2022-06-29
| url-status=no
}}</ref> Pasolini foreslo «''Vi alle er i fare''» som [[overskrift]] på intervjuet. De ble enige om at Pasolini skulle skrive en tilføyelse, som han ville gi Colombo neste dag. Senere lørdag kveld plukket Pasolini opp en gutteprostituert, Pino Pelosi, ved piazza Esedra, ikke så langt fra Termini-jernbanestasjonen. De to hadde ikke møtt hverandre før. De spiste et måltid på Pasolinis stamrestaurant ''Al Biondo Tevere'' («Ved den blonde Tiberen»). Halv tolv brøt de opp, satte seg i Pasolinis bil og kjørte til Ostia. Den offisielle versjonen var at Pasolini prøvde å [[Voldtekt|voldta]] gutten, som satte seg til motverge og slo ham i hodet med et veiskilt. Han skulle ha drept Pasolini i selvforsvar, skylt blodet av seg ved en vannkran i nærheten og satt seg i bilen og kjørte tilbake mot Roma, der han ble stanset av politiet.<ref>Simen Ekern: ''Roma'' (s. 55-6)</ref>

Om morgenen 2. november 1975 ble Pasolini funnet drept på stranden ved Ostia. Skallen var slått inn. Fingerneglene hans var knust, og det ene øret halvveis revet av.<ref>Simen Ekern: ''Roma'' (s. 53)</ref> Han var blitt overkjørt av en bil, og skamslått til det ukjennelige. Tolv dager senere fikk journalisten [[Oriana Fallaci]] en artikkel på trykk i ''L'Europeo''. Hun hadde fått vitner i tale som ikke turde å stå frem eller snakke med politiet. Den ene fortalte at han så tre menn – den ene var Pelosi – gå løs på Pasolini mordnatten. De ropte «gris, jævla gris» mens de slo, og to av dem kjørte over ham med hans egen [[Alfa Romeo]]. Vitnet hevdet også å ha sett gjerningsmennenes ansikter da de forsvant på [[motorsykkel]]. Det virket som et planlagt overfall, og sammenfalt med [[obduksjon]]slegens påstand om at Pelosi alene ikke kunne ha utøvd så grotesk vold, uten å få på seg andre spor enn en blodflekk nederst på det ene buksebenet og én på genserermet. Pasolini var i bra form, og hadde året før jagd vekk en ungdomsgjeng som hadde truet ham og «homsevennene» hans. Den syttenårige Pelosi med sine 60 kilo og 1,70 cm kunne ikke ha skadet ham slik. Likefullt ble Pelosi 26. april 1976 dømt til ni års fengsel for drapet. Retten slo imidlertid fast at han ikke kunne ha vært alene om det, men at andre, ukjente personer måtte ha deltatt; men i to senere rettsinstanser bortfalt den delen av dommen som omtalte andre gjerningsmenn. I 1979 konkluderte dommen med at Pelosi nok likevel var alene om mordet. Først i 2005 fortalte han i et TV-intervju at var blitt med Pasolini for å ha sex med ham mot betaling; men da Pelosi slo lens ved et gjerde, dukket tre menn plutselig frem fra et skogholt, dro Pasolini ut av bilen og slo ham i hjel. De truet Pelosi med at han og familien hans skulle få gjennomgå hvis han fortalte hva som var hendt. I 2005 var Pelosis pårørende døde, og det var omsider mulig for ham å stå frem med historien; men i september samme år vedtok rettsvesenet i Roma at den nye forklaringen hans ikke veide tungt nok for en [[gjenopptakelse]] av saken.<ref>Simen Ekern: ''Roma'' (s. 74-6)</ref>