Redigerer Perikles (avsnitt)

== I ledelsen for Athen ==
Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr.

=== Første Peloponneserkrig ===
[[Fil:Illus0362.jpg|thumb|300px|Perikles og [[Aspasia]] i verkstedet til [[Feidias|Fidias]].]]
Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med [[Megara]] og [[Argos]] og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep [[Sikyon]] og [[Akarnania]] i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i [[Korintbukta]], før han dro hjem til Athen.<ref>P.J. Rhodes, ''A History of the Classical Greek World'', 44</ref> Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og [[perserriket|perserne]]. Anthony J. Podlecki hevder derimot at Perikles' påståtte endring ble oppfunnet av antikke forfattere for å støtte «et tendensiøst syn på Perikles' endringer».<ref name="Podlecki44">A.J. Podlecki, ''Perikles and his Circle'', 44</ref>

Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.

I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i [[Nilen|Nildeltaet]]. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt.<ref>J.M. Libourel, ''The Athenian Disaster in Egypt'', 605–15</ref> Athenerne sendte i 451–450 tropper til [[Kypros]]. Kimon beseiret perserne i [[slaget ved Kypros]], men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros<ref>H. Aird, ''Pericles: The Rise and Fall of Athenian Democracy'', 52</ref>, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk.<ref>K.J. Beloch, ''Griechische Geschichte'', II, 205</ref>

[[Kalliasfreden]] kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent.<ref>J. Fine, ''The Ancient Greeks'', 359–361.</ref> Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og trådte i kraft igjen i 449–448.<ref>E. Badian, ''The Peace of Callias'', 1–39.</ref> John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i [[Egeerhavet]]. Kagan tror Perikles brukte [[Kallias]], en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler.<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 108.</ref>

Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap.<ref>Wade-Grey, ''The Question of Tribute in 449/8 B. C.'', 212–29.</ref> Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for [[det athenske sjøforbundet]] og for innsamling av «foros» (skatter).<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 206.</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Husk også at dersom ditt land har det største navn i hele verden, er det fordi hun aldri har bøyd seg for katastrofer, fordi hun har betalt med flere liv og møye i krig enn noen annen by og har vunnet seg større makt enn noen andre som er kjent. Minnet om dette vil gå videre til den siste ettertid.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' tredje tale''' ifølge Thukydid ([http://perseus.mpiwg-berlin.mpg.de/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0200&layout=&loc=2.64 II, 64])
|}

Under den [[andre hellige krig]] ledet Perikles den athenske hæren mot [[Delfi]] og gjeninnsatte [[Fokis]]' herredømme over [[orakel]]et. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]] for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. [[Oligarki|Oligarkene]] i [[Theben (Hellas)|Theben]] konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter [[slaget ved Koroneia (447 f.Kr.)|slaget ved Koroneia]], ble Perikles tvunget til å avgi [[Boiotia|Boeotia]] for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og [[Lokris]] ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll.<ref>Fine, ''The Ancient Greeks'', 368–69.</ref> Et enda farligere opprør brøt ut i 446. [[Evvia|Évvia]] og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte [[Attika]]. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 [[talent (vekt)|talenter]] rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen.

Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i [[Khalkis]] som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i [[Istiaia]] som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk [[trirem]], ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side.

=== Endelig oppgjør med de konservative ===
De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, [[Thukydid (politiker)|Thukydid]] (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Thukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette inskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Thukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Thukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena.

=== Athens styre over sin allianse ===
Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperium regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 196.</ref>, siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen i stedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles.<ref name="Butler195">H. Butler, ''The Story of Athens'', 195</ref> Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som [[Milet]] og [[Erythrai]].<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 98</ref> Athen overførte skattekisten til alliansen fra [[Dilos|Delos]] til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin dens sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser.<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 204.</ref> Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen  gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte.<ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States, 700–338 BC'', 275.</ref> Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden.<ref>S. Hornblower, ''The Greek World 479–323 BC'', 120.</ref>

Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte [[Propylaia]], [[Parthenon]] og den gyldne statuen av [[Athene]], skulpturert av Perikles' venn, [[Feidias|Fidias]].<ref>J. M. Hurwit, ''The Acropolis in the Age of Pericles'', 87 etc.</ref> Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 62–63.</ref>

=== Samoiske krig ===

Den [[den samoiske krig|samoiske krig]] var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Thukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var ''de facto'' statens hersker. [[Samos]] var i 440 i krig med Milet om kontrollen over [[Priene]], en antikk by i Jonia ved foten av [[Mykale]]. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i [[Østromerriket|Bysantium]], og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen.<ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States'', 310</ref>

Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen.<ref>C.J. Tuplin, ''Pontus and the Outside World'', 28</ref> Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye [[klerukhy|klerukhier]] som [[Andros]], [[Naxos (øy)|Naxos]] og [[Thurii]] (444) i tillegg til [[Amfipolis]] (437–436).

=== Personlige angrep ===
[[Fil:Aspasie Pio-Clementino Inv272.jpg|thumb|Aspasia av Milet (cirka 469–406 f.Kr.), Perikles' ledsager]]
Perikles og hans venner var aldri immune mot angrep, siden det å være den fremste i Athen ikke var det samme som absolutt styre.<ref>Fornara-Samons, ''Athens from Cleisthenes to Pericles'', [http://content.cdlib.org/xtf/view?docId=ft2p30058m&chunk.id=d0e2016&toc.depth=1&toc.id=d0e2016&brand=eschol/ 31]</ref> Rett før utbruddet av Peloponneskrigen, stod Perikles og to av hans nærmeste, Fidias og sin ledsagerske [[Aspasia]], foran en rekke personlige og juridiske angrep.

Fidias hadde hatt ansvaret for alle byggeprosjektene og ble først anklaget for å underslå gull som var tiltenkt statuen av Athene. Så ble han anklaget for umoral, siden han hugget inn slaget til [[amasoner|amasonene]] på skjoldet til Athene og skar ut en figur som minnet om ham som en skallet, gammel mann, i tillegg til en figur som lignet Perikles i kamp med en amasone. Perikles' fiender fant også et falskt vitne mot Fidias som het Menon.

Aspasia, som var kjent for sin evne til å konversere og gi råd, ble anklaget for å korrumpere kvinnene i Athen for å tilfredsstille Perikles' perversjoner.<ref>Suda, article [http://www.stoa.org/sol-bin/search.pl?login=guest&enlogin=guest&db=REAL&field=adlerhw_gr&searchstr=alpha,4202 Aspasia] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/sol-bin/search.pl?login=guest&enlogin=guest&db=REAL&field=adlerhw_gr&searchstr=alpha,4202 |date=20150924122324 }}</ref> Aspasia var antagelig en [[prostitusjon i antikkens Hellas#Het.C3.A6re|hetære]] og drev et [[prostitusjon|bordell]]<ref>R. Just,''Women in Athenian Law and Life",144</ref>, selv om disse påstandene er omstridt blant moderne forskere.<ref>N. Loraux, ''Aspasie, l'étrangère, l'intellectuelle'', 133-164</ref><ref>M. Henry, ''Prisoner of History'', 138-139</ref> Anklagene mot henne var antagelig ikke mer enn ubevist sladder, men hele opplevelsen var svært bitter for Perikles. Selv om Aspasia ble frikjent takket være et sjeldent emosjonelt utbrudd fra Perikles, døde hans venn Fidias i fengsel. En annen venn av ham, Anaxagoras, ble angrepet av [[ekklesia (antikkens Hellas)|ekklesiaen]] for sin religiøse tro.

I forlengelsen av disse anklagene angrep ekklesiaen Perikles selv ved å be ham rettferdiggjøre sitt angivelige sløseri med, og vanstyre av, offentlige midler. Perikles var ifølge Plutark så redd for den kommende rettssaken at han ikke lot athenerne trekke seg for [[lakonia|lakedamonierne]]. Beloch tror også at Perikles med vilje satte i gang krigen for å beskytte sin politiske stilling hjemme.<ref>K.J. Beloch, ''Die Attische Politik seit Perikles'', 19-22</ref> Dermed var Athen på begynnelsen av Peloponneskrigen i den ubekvemme posisjonen at de la sin fremtid i hendene på en leder viss prestisje var blitt alvorlig svekket for første gang på over et tiår.