Redigerer Paracelsus (avsnitt)

== Paracelsus' betydning ==
[[Johann Gutenberg]] hadde nylig gitt verden [[boktrykkerkunst]]en ([[1455]]), så på den tiden Paracelsus var barn og vokste opp var store deler av den litterære verden på jakt etter antikke tekster, og en rekke gamle verk ble oversatt. Dette førte til en glorifisering av [[Galen]], omtalt som «legeprinsen». Disse tekstene ble nesten uten unntak brukt ved universitetene. Samtidig kom [[nyplatonisme|nyplatonske]] tanker til uttrykk som hadde en mer mystisk tilnærming til menneskekroppen, og mente å se makrokosmos gjenspeilet i menneskekroppens mikrokosmos. Denne siste retningen var Paracelsus påvirket av.
[[Fil:Paracelsus_geburtsort_gedenkstein.jpg|thumb|Minnesmerke over Paracelsus på hans fødested.]]
Selv ville han etterprøve gjengse metoder, innsamle prøver og analysere dem i et kjemisk [[laboratorium]]. Da fant man ikke [[Aristoteles]]' fire elementer (jord, vann, luft og ild), men ifølge Paracelsus tre fundamentale prinsipper: [[salt]], [[svovel]] og [[kvikksølv]]. Fasit var å finne i [[skapelsesmyte|skapelsesberetningen]]. Her er ingen referanse til ild, og derfor må ild avvises som et element. 

Medisinen baserte seg den gang på [[humoralpatologi]]en om kroppens fire væsker: [[slim]], gul [[galle]], svart galle og [[blod]]. Helsen avhang at disse var i balanse, og legens oppgave var å sørge for denne balansen og gjenopprette den. Paracelsus fortalte om sykdomsfrø som trengte inn i kroppen gjennom [[åndedrett]]et og maten en spiste. Disse kunne forårsake sykdom og død. 

Han innskjerpet at pasienten kunne hente mye styrke i sin forestillingsevne. Paracelsus mente ikke «[[fantasi|fantasering]]» eller «[[dagdrøm]]», men menneskets «indre univers», makrokosmos gjenspeilt i mennesket som et mikrokosmos.<ref>Colin Wilson: ''The occult'' (s. 315)</ref> Hvert av kroppens organer måtte derfor antas å gjenspeile et himmellegeme. Paracelsus antok at [[solen]] styrer [[hjerte]]t, månen styrer [[hjerne]]n, [[Jupiter (planet)|planeten Jupiter]] styrer [[lever]]en, [[Merkur (planet)|planeten Merkur]] [[lunge]]ne, [[Venus (planet)|planeten Venus]] [[kjønnsorgan]]er og [[Mars (planet)|planeten Mars]] [[nyre]]ne. I likhet med planetene vil våre organer forstyrre systemet om de kommer i en feil stilling, og sykdom oppstår. Han mente at stjernene kunne forgifte atmosfæren, slik mennesker forgifter luften i et lukket rom ved sin utånding. Ifølge Paracelsus må man beherske astrologi for å kunne bli en dyktig lege.<ref>Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 166), ''Menneskenes liv og historie''</ref>  

Forebyggelse var han også opptatt av. Han anbefalte et måteholdent [[diett|kosthold]], og inntak av ''arkana'', dvs. hemmelige midler med ekstrakter av urter som [[krokus]] og melisse, og ikke minst stoffer som [[gull]] og [[perle]]r. Gull, oppløst i en væske, regnet han som «den mektigste av alle eliksirer» som verner mot enhver sykdom. Nest etter gull kom effekten av pulveriserte perler.<ref>Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 167-68), ''Menneskenes liv og historie''</ref>  

I sitt laboratorium produserte han sine egne medisiner. Gjennom eksperimenter med disse oppdaget han sammenhengen mellom medisiners dosering og den virkning de har på pasienten.
Han arbeidet også for å finne [[de vises stein]] for å bli i stand til å kurere all sykdom, og kanskje finne evig liv. Tankene hans vant etter hvert gjenklang hos hans kolleger, og han har fått stor betydning for medisin som fag. Gjennom sin naturmystiske tenkning fikk han også betydning for [[okkultisme|okkultister]] og alkymister. 

Sykdom kunne i Paracelsus' verdensbilde være Guds straff for onde gjerninger. Disse måtte pasienten sone for i [[skjærsilden]] før han kunne gjenvinne helsen. [[Fenomen]]er vi i dag regner som [[magi]], var noe Paracelsus utforsket for å se om de hadde noen effekt på sykdom. Han gikk god for [[amulett]]ers undergjørende kraft, og skrev om fingerringer som han hevdet ville stanse selv det voldsomste anfall av [[epilepsi]], om de ble tredd inn på pasientens [[hjertefinger]]en. Selve helbredelsen mente han skrev seg fra Gud; leger, medisiner og andre hjelpemidler var bare Guds redskaper. Legen må derfor være et godt og troende menneske; ellers vil hans sjel forstyrres av uriktige svingninger i utakt med «verdenssjelens svingninger».<ref>Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 166), ''Menneskenes liv og historie''</ref>   

Paracelsus' språk og vidsyn gjorde hans skrifter til de mest betydningsfulle dokumenter i tidlig [[tysk litteratur]]. Men innholdet ender ofte i uklare konklusjoner, etter en miks av utsagn fra en lege som deretter uttaler seg som filosof og [[mystiker]]. Paracelsus lar seg ikke sette i bås. Hans skrifter er fylt av teorier som ofte formidler verken praksis eller [[empirisk]] observasjon, heller dreier det seg om spekulasjoner og betraktninger som hopper like fritt fra emne til emne som Paracelsus selv flakket om.<ref>[https://vdoc.pub/documents/paracelsus-speculative-theory-and-the-crisis-of-the-early-reformation-s-u-n-y-series-in-western-esoteric-traditions-427s4giujh50 Andrew Weeks: ''Paracelsus: Speculative Theory And The Crisis Of The Early Reformation (Series In Western Esoteric Traditions)'']</ref> F.eks hevdet Paracelsus at bare en mann og kvinne sammen utgjør et helt menneske («''og begge utgjør et helt menneske som er et menneske''»). Dette kan gi mening, men han fortsetter med at dette ikke betyr en «enhet», men heller et «bilde» («''fordi kvinne og mann ikke bare er en ting, men derimot et bilde''») og en eneste «[[anatomi]]» («''for en anatomi er mann og kvinne''»), og dette utsagnet gir liten mening.<ref>[https://books.google.no/books?id=ERJY9zDHn8AC&pg=PA180&lpg=PA180&dq=paracelsus+vendelinus+hock&source=bl&ots=I-XfaQmcqw&sig=ACfU3U13qDpD3vDq0cvCfM4t1JDXLXDYLA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiq0ui29PL4AhVIXvEDHQ38A4oQ6AF6BAgDEAM#v=onepage&q=paracelsus%20vendelinus%20hock&f=false Andrew Weeks: ''Paracelsus: Speculative Theory and the Crisis of the Early Reformation'']</ref>