Redigerer Pangermanisme (avsnitt)

==I Norge==
I Norge ble lignende idéer fanget opp i etterdønningene av nasjonalromantikken, og reformulert av blant andre [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Peter Andreas Munch]].

På 1920- og 30-tallet var den pangermanske tankene framme i den politiske debatten, men særlig etableringen av [[Germanske-SS Norge]] i 1943 er det tydeligste uttrykket for norsk pangermanisme. Dette var også framtredende i det [[Nasjonal samling|NS]]-kritiske miljøet rundt [[Hans S. Jacobsen]]s tidsskrift ''[[Tidsskriftet Ragnarok|Ragnarok]]''. Den fremste pangermanisten innen det formelle maktapparatet var justisminister [[Sverre Riisnæs]], som til tross for sitt medlemskap i [[Nasjonal Samling]] fra sommeren [[1940]] aldri følte seg trygg på miljøet der, og søkte en alternativ maktbase i det pangermansike miljøet han alltid hadde følt et sterkt politisk slektskap til. Andre sentrale pangermanskorienterte skikkelser under andre verdenskrig var [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]] og [[Klaus Hansen]].

Den pangermanske tanken hadde en viss medvind i de nasjonalsosialistiske miljøene i Norge, men etter det tyske nederlaget i [[slaget om Stalingrad]] og de senere tyske tilbakeslagene, svekket pangermanismen innen Nasjonal Samling. De pangermanske miljøene, blant annet i kretsene rundt GSSN og Ragnarok ble i stedet en tydeligere nasjonalsosialistisk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling.