Redigerer Oz (magasin) (avsnitt)

== Rettssak grunnet uanstendighet ==
[[Image:Oz-33-back-cover.jpg|thumb|''Oz'' nummer 33, baksiden på omslaget som reklamerer for «A Gala Benefit For The OZ Obscenity Trial»]]
I [[1970]] hadde ''Oz'' blitt kritisert for at bladet hadde mistet kontakten med de unge, og redaktørene hadde da en notis hvor de inviterte «skolebarn» til å redigere et nummer. Muligheten ble tatt opp av rundt 20 elever fra videregående skole, blant annet [[Charles Shaar Murray]] og [[Deyan Sudjic]]. Disse ble sluppet løs på ''Oz'' #28 for mai 1970, en utgave som ble kjent som «Schoolkids OZ». Denne betegnelsen ble misforstått da det ble forstått slik at utgaven var ment for barn, ikke av barn.
En av artiklene som oppsto på grunn av dette samarbeidet var en meget seksualisert utgave av Bjørnen Rupert, en populær tegneserie for barn. [[Parodi]]en ble gjort av den 15 rå gamle Vivian Berger som hadde limt hodet til Rupert på en av figurene til en seksuell tegneserie av amerikaneren [[Robert Crumb]]. De fleste bidragsyterne var private skoler og humoren var hovedsakelig en forlengelse av den kjente type som ble utgitt i skoleaviser.

''Oz'' var en av flere undergrunnsbladet som ble mål for en egen politiavdeling, ''Obscene Publications Squad'', og kontorene til ''Oz'' hadde blitt ransaket ved politirassia flere ganger, men forbindelsen skolebarn og det som ble sett på som «uanstendig” materiale» ble grunnlaget for søksmålet om uanstendighet i 1971. Til en viss grad var det en gjentagelse av den tilsvarende rettssaken i Sydney hvor bevisføringen og rettledningen av juryen hadde et opplagt mål å sikre en dom, men den britiske rettssaken var gitt en langt mer farlig vri ettersom påtalemakten benyttet seg av en arkaisk anklage mot Neville, Dennis and Anderson — «Konspirasjon for å korrumpere offentlig moral» — noe som i teorien kunne medføre ubegrenset straff.

Forsvarets advokat, [[John Mortimer]], QC, annonserte ved begynnelsen av rettssaken at «saken står ved vegkrysset til vår frihet, grensene for vår frihet til å tenke og tegne og skrive hva vi ønsker».<ref>The Times: 24. juni 1971</ref> For forsvaret var dette av særlig betydning behandlingen av dissens (meningsforskjell) og dissentere, om kontroller av ideer og undertrykkelsen av informasjon om sosial motstand som ble kommunisert av ''Oz'' i utgave nummer 28. Anklagene som ble lest høyt i kriminalretten hevdet at «[de tiltalte] konspirerte med bestemte andre unge personer for å produsere et magasin som inneholdt uanstendige, utuktig, usømmelig og seksuelt perverterte artikler, tegneserier og tegninger som med hensikt fordervet og korrumperte moralen til barn og andre unge personer og å hisse opp og inngi i deres sinn vellystige og perverse ideer».<ref name="Times">''The Times'', 23. juni 1971</ref> I henhold til herr Brian Learys anklage «handlet det om homoseksualitet, [[lesbisk]]het, sadisme, perverse seksuelle praksiser og narkotika.»<ref name="Times"/>

Dennis og Anderson ble forsvart av advokat og skuespillerforfatter John Mortimer (skaperen av TV-serien ''[[Rumpole of the Bailey]]'') med assistanse fra den australske advokaten Geoffrey Robertson. Neville representerte seg selv.

Rettssaken førte til stor oppmerksomhet for et vidtrekkende publikum. [[John Lennon]] og [[Yoko Ono]] deltok i en protestmarsj mot rettforfølgelsen og organiserte innspillingen av sangen «God Save Us», spilt av en gruppe satt sammen for anledningen kalt ''Elastic Oz Band'' for å skaffe midler for forsvaret og gi økt oppmerksomhet. Lennon forklarte hvorfor sangens tittel ble endret fra "«God Save Oz»" til «God Save Us»:<ref>Cadogan, Patrick (2008): ''The Revolutionary Artist: John Lennon's Radical Years''. Lulu. ISBN 978-1-4357-1863-0.</ref>

:Først av alt skrev vi «God Save Oz», skjønner du, «God save Oz from it all», men deretter besluttet vi at de ikke riktig skjønte hva vi snakket om i Amerika, så vi endret det tilbake til «Us».

«God Save Us» ble på demoen sunget av Lennon, men førstestemmen på innspillingen var [[Bill Elliot]] av kontraktmessige grunner. «God Save Us»/«Do The Oz» ble utgitt på [[The Beatles]]' platemerke [[Apple Records]]. Lennons opprinnelige demo ble utgitt i [[1998]] på ''[[John Lennon Anthology]]'' og på nytt igjen på platen ''[[Wonsaponatime]]'' samme år.

Rettssaken ble inntil da den lengste juridiske prosess om uanstendighet i britisk historie. Forsvarets vitner var kunstneren [[Feliks Topolski]], komikeren [[Marty Feldman]], kunstner og dopaktivist [[Caroline Coon]], musikkpersonligheten [[John Peel]], musiker og skribent [[George Melly]] og akademikeren [[Edward de Bono]]. Ved konklusjonen av rettssaken mot «De Oz Tre» ble de ikke funnet skyldig på konspirasjonsanklagen, men ble dømt for to mindre lovovertredelser og dømt til fengsel,<ref>[https://web.archive.org/web/20090123032019/http://www.thefirstpost.co.uk/46324%2Cfeatures%2Cthe-oz-trial-john-mortimerrsquos-finest-hour «The OZ trial: John Mortimer’s finest hour»], ved Felix Dennis, i ''The First Post'', 19. january 2009.</ref> skjønt Dennis ble gitt en mindre straff ettersom dommeren Michael Argyle betraktet at Dennis var «langt mindre intelligent» enn Neville og Anderson. Kort tid etter at dommen ble lest opp ble de tatt til fengsel og etter som de alle tre hadde langt hår ble hodene deres barbert. Denne hendelsen førte til selv mer oppstyr på toppen av betydelig oppstyr som omga rettssaken og dommen.

Det best kjente bildet fra rettssaken kom fra den forberedende høring hvor Neville, Dennis og Anderson alle møtte opp i innleide skolepikeuniform.

Ved appellrettssaken, hvor de anklagede møtte opp med lange parykker, ble det avdekket at dommer Argyle hadde grovt feilinformert juryen ved tallrike anledninger. I løpet av appellen ble det også påstått at Berger, som var innkalt som vitne for påtalemyndighetene, hadde blitt plaget og mishandlet av politiet. Dommen ble til sist omgjort. Flere år senere fortalte Felix Dennis til forfatteren Jonathon Green at natten før appellen ble hørt hadde Oz-redaktørene blitt tatt med til et hemmelig møte med justitiarius [[John Widgery, baron Widgery|lord Widgery]] som fortalte dem at de ville bli frikjent hvis de samtidig lovte å gi opp alt arbeid med Oz. Utgangspunktet for dette møtet skal ha vært grunnet parlamentsmedlemmene [[Tony Benn]] og [[Michael Foot]]s innblanding.

Magasinet ''Oz'' fortsatte å bli utgitt med minskende suksess fram til november [[1973]].