Redigerer Operativsystemets historie (avsnitt)

==Tredje generasjon (1965-1980)==

På begynnelsen av [[1960-tallet]] hadde de fleste produsenter to sett produkter; en datamaskinserie for bruk til vitenskapelig tallknusing og en datamaskinserie for bruk til lesing og sortering av data.  Denne første typen ble brukt innenfor vitenskap og beregninger, og den andre ble brukt av banker og forsikringsselskaper.  Det var dyrt å ha to separate produktserier, og IBM løste dette ved å introdusere [[System/360]].  Denne ble levert i et antall forskjellige konfigurasjoner etter kundens behov, og skulle i teorien kunne kjøre samme programvaren uavhengig av akkurat hvilken konfigurasjon den hadde.  360 var den første serien datamaskiner som brukte [[integrert krets|integrerte kretser]], og hadde en stor fordel på ytelse i forhold til pris foran forrige generasjon datamaskiner, som var bygget opp av individuelle transistorer.<ref name="tanenbaum"/>

Operativsystemet [[OS/360]] var flere [[størrelsesorden]]er større enn forgjengerne, men løste oppgavene sin tross problemene størrelsen frembrakte med tanke på antall feil og vedlikeholdet som krevdes.  Dette systemet kan betraktes som en ''tredje generasjons'' operativsystem, og det brukte flere teknikker som manglet i andre generasjons produkter som FMS.  Den viktigste av disse var ''multiprogrammering''.  På datamaskiner som IBMs 7094 måtte datamaskinen gå «på tomgang» hvis en jobb ventet på noen eksterne enheter.  I tunge regneoperasjoner var dette relativt sjelden, mens brukere som banker som behandlet mye eksterne data opplevde at prosessoren sto ledig 80-90% av tiden.  Dette var ikke holdbart, da det var svært kostbart å drifte disse maskinene.  Løsningen var da at minnet ble delt i flere ''partisjoner'', slik at man kunne ha flere jobber inne samtidig.  Spesiell [[maskinvare]] ble utviklet til tredjegenerasjonssystemer slik at jobbene ikke laget krøll i de andres minneområder.<ref name="tanenbaum"/>

En annen teknikk var ''spooling'', som besto i av at man hentet inn jobbene på disk så snart hullkortene var brakt ned til datarommet.  Dette medførte at en jobb kunne hentes inn i minnet så snart en annen jobb var ferdig.  Dette eliminerte og mye bæring av tape fram og tilbake mellom lesemaskinen og regnemaskinen.<ref name="tanenbaum"/>

[[Fil:Televideo925Terminal.jpg|thumb|En tidlig terminal, her en [[Televideo 925]], med 4 kB RAM, 4 kB ROM og en [[RS-232]]-kobling til tjeneren.  Nå ser man det som folk senere ville identifisert som en datamaskin, altså en boks som inneholder et tastatur og en skjerm.]]

Disse to framskrittene førte til et problem for programmererne, som tidligere hadde hatt datamaskinen for seg selv da de kjørte jobbene sine, noe som gjorde feilfinning mye enklere.  Nå var det ofte et flere timer mellom da jobben ble sendt ned til datasenteret og når utskriften kom tilbake.  Dette gjorde at man utviklet systemer med flere [[Dataterminal|terminaler]], hvor hver programmerer kunne gi kommandoer til datamaskinen etter forgodtbefinnende.  Siden en programmerer som feilsøker i et program gir kommandoer som kan utføres fort, altså ikke av typen «sortér en million felter i databasen», så fungerte dette greit.  Dette ble kalt ''timesharing''.<ref name="tanenbaum"/>

Etter dette forsøkte man å bygge enorme systemer hvor hundrevis av brukere hadde terminaler.  Et eksempel er [[MULTICS]] (MULTIplexed Information and Computing Service), som skulle tilby datakraft til alle i [[Boston]].  Dette konseptet var vanskelig å sette ut i praksis, og medførte blant annet at [[General Electrics]] ga opp datamaskiner i det store og hele.  MULITCS innførte dog en rekke idéer som ble brukt senere.<ref name="tanenbaum"/>

En annen trend på tiden var stadig kraftigere og billigere [[minimaskin]]er som for eksempel [[DEC PDP-1]] fra [[1961]].  Disse ble brukt til all mulig slags databehandling som ikke krevde ekstrem «nummerknusing», og ble veldig utbredte.  Et resultat av dette var at [[Ken Thompson]], en av bidragsyterne på [[Bell Labs]] til MULTICS, fant en ubrukt PDP-7 og skrev en redusert enbrukersversjon av MULTICS.  Dette arbeidet ble senere spiren til [[Unix]].<ref name="tanenbaum"/>  Bruken av Unix tok av og spredde seg til alle typer maskiner.  Etter hvert fordrev de alle de proprietære operativsystemene fra stormaskiner, med unntak av IBMs [[MVS]] og DECs [[OpenVMS]].  MVS overlevde på grunn av antall installerte maskiner som brukte det, og OpenVMS overlevde i bank- og finansverdenen på grunn av pålitelighet, sikkerhet og bevaring av data.<ref name="oskind">[http://www.osdata.com/kind/kinds.htm osdata: Kinds of operating systems] (lest 25. juli 12:30)</ref>