Redigerer Oldtidsveien på Stovner (avsnitt)

== Allfarveien ==
 
Oldtidsveien kommer inn i Stovner Bydel omtrent ved [[Haugen skole]], der den fortsetter videre nordover gjennom bydelen i grenselinjen mellom gårdene Nedre [[Høybråten]] og Haugen på sørsiden av jernbanen, [[Nedre Fossum]] og [[Nedre Stovner]] på nordsiden. Det er jo naturlig at folk ferdes på grensen mellom gårdene. En går jo ikke over dyrket mark.

Senere når gårdene Stovner og Fossum vokste frem ble Ljodgata og senere kongeveien en del av den samme traséen som gårdsveien til gårdene. Når Stovnergården begynte å være et sted som de veifarende kunne ta inn for bevertning og overnatting er usikkert.

Men gården var nevnt i biskop Eysteins jordebok på 1300-tallet, som var kirkens fortegnelse over sitt jordegods. Så gården er helt sikkert enda eldre. Da svartedauden la hele bygda øde i år 1349-50 var det ikke tegn til drift på gården før etter reformasjonen.

I de første årene i vår historie måtte den enkelte vandrer rydde vei der han ferdes.

Men dette endret seg etter som ferdselen økte og konge og kirkemakt hadde behov for å komme frem.

Og slike viktige og opphøyde personer hadde andre ting å tenke på enn å måtte hogge seg gjennom busker og kratt.

Veier og veivedlikehold kom derfor inn i norske lover i tidlig middelalder.
Kongevei eller Ljoðgate var betegnelsen på datidens riksveier, og bøndene som hadde eiendom langs veien hadde vedlikeholdsplikt på veien. Nå var ikke kongeveien en vei, snarere en sti og mye av det årlige vedlikeholdet besto i å rydde stien på begge sider for trær og busker i en spydlengdes bredde. Og i denne vedlikeholdsplikten som var vedtatt i Gulating, og nedfelt i Gulatingsloven sto det:

at veiene skulle ligge slik de har ligget fra gammel tid. at den som ødela ei bro over Ljoðgata, måtte gjøre den like god igjen, og betale en bot på 3 merker til den som eide broa. at en veibredde skulle måles med spyd. [[Magnus Lagabøte|Magnus VI Lagabøte]] forbedret lovene i år 1270 og bestemte da et tillegg:

at veibredden skulle være åtte alen bred (ca. 5 m). at veien skulle være så bred at en rytter skulle kunne ri frem uten at spydet rørte ved busker og trær. I hver ende av spydet hang det en ring av vier. Dersom ringen falt av måtte den grunneieren som hadde ansvaret for strekningen ut med 2 shilling i bot. Falt spydet i tillegg måtte han ut med 8 shilling i bot. Veien er første gang beskrevet av Biskopen i Oslo Jens Nilsson på slutten av 1580-tallet.

Frostatingslovene hadde også lover om veiene, og der sto det bl.a:

at bøndene hadde plikt til å holde veiene ved like. at veibøting skulle skje en dag om året under kontroll av kirken. Og det var bøndene langs veien som var pålagt å holde veien i stand. Og den veilengde som bøndene hadde plikt på å holde vedlike, var avhengig av gårdens størrelse. Denne veiplikten som naturlig nok måtte foregå om sommeren var en tung byrde for bøndene, da de naturlig nok på sommertid var mer opptatt av gårdsarbeidet. Nå ble det ofte store [[hull i veien]]e, og reparasjonene ble ofte utført på raskeste måte ved å putte granbar i hullet og etterpå bare fylle sand over.