Redigerer Numerianus (avsnitt)

=== Numerianus og Carinus som ''augusti'' ===
Med Carus død ble Numerianus og Carinus de nye [[Augustus (tittel)|''augusti'']] (keisere). Carinus forflyttet seg raskt fra Gallia (sin fars fødested) og til Roma, og kom fram i januar 284. Numerianus ble derimot værende i øst som ny kommandant for den store romerske hæren.<ref name="BNSCE4">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 4.</ref> De trakk seg velordnet og uten motstand ut av Mesopotamia ettersom den persiske kongen, [[Bahram II av Persia|Bahram II]], fortsatt slet med å etablere sin autoritet.<ref name="SSC133">Southern (2001): ''Severus to Constantine'', s. 133.</ref>

Ved mars 284 hadde Numerianus fortsatt ikke kommet lengre enn til Emesa ([[Homs]]) i [[Syria]]; ved november, kun til [[Anatolia]].<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 4; Leadbetter: «Numerianus»</ref> I Emesa var han tilsynelatende fortsatte i live og ved god helse da han utstedte den eneste bevarte [[reskript]] i sitt navn der.<ref>''[[Codex Justinianus]]'' 5.52.2; Leadbetter: «Numerianus»; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 279.</ref> Mynter ble preget med hans navn i [[Kyzikos]] (latin: Cyzicus; [[Mysia]]) en tid før slutten av året 284, men det er umulig å vite om han fortsatt var eksisterende for den romerske offentligheten ved dette tidspunktet.<ref>''Roman Imperial Coinage'' 5.2 Numerian no. 462; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 279–280).</ref>

Etter Emesa hadde Numerianus' stab, inkludert prefekten Arrius Aper, rapportert at Numerianus hadde fått en betennelse i øyene og måtte reise i en lukket vogn.<ref>Leadbetter: «Numerianus»</ref> Da hæren hadde kommet fram til [[Bitynia]] i Anatolia,<ref name="BNSCE4" /> mente en del av hans soldater at de luktet råtne lik fra vognen.<ref name="SSC133" /> De åpnet forhenget til vognen og fant Numerianus død.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 4; Leadbetter: «Numerianus»; Odahl (2012): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 39; Williams (1997): ''Diocletian'', s. 35.</ref>