Redigerer Nortraships Sjømannsfond (avsnitt)

==Den rettslige kampen==
Etter nederlaget i Stortinget tok en gruppe krigsseilere, organisert som «Nortraships Hemmelige Fonds Aksjonskomité» (annet navn på «Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond», som er nevnt tidligere i artikkelen), saken om fondet videre i rettsvesenet. Det ble en langtrukken rettslig prosess. Saken for aksjonskomiteen ble ført av advokat [[Johan Bernhard Hjort]]. Etter behandling og tap for aksjonskomiteen i Oslo byrett ble den anket, en sak staten vant i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] den 13. februar 1954.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 516</ref> De sjøfolkene som hadde reist saken krevde at midlene skulle deles ut pro rata til de cirka 16 000 sjøfolk og deres etterlatte. Saken ble enstemmig forkastet, men staten ble ikke tilkjent saksomkostninger, da retten anså at det var av betydelig offentlig interesse at den ble prøvet i høyeste instans.<ref>Høyesterett - Rt-1954-189, s. 1</ref>

Staten hevdet i prosedyren for byretten og Høyesterett at å dele ut midlene ville være i strid med avtalen med britene. Dette ble avvist av Høyesterett.<ref>«Derimot gir ministeriet på et annet spørsmål følgende svar: «Anvendelsen av disse midlene (these funds) har ministeriet alltid ansett for å være et rent indre norsk anliggende.» Jeg nevner dette, for det så vel under sakens behandling i administrasjonen og i Stortinget, som under prosedyren for byrett og Høyesterett, har vært gjort gjeldende fra Statens side at det ville være et brudd på Statens forpliktelser overfor de britiske myndigheter om den nå delte midlene ut. Selv om den nevnte uttalelse fra Ministry of Transport ikke fremtrer som noen dispositiv erklæring, synes den å vise at de britiske myndigheter ikke er interesserte i hvorledes midlene nå brukes.»Høyesterett - Rt-1954-189, s. 3</ref> I dommen ble det presisert hva saken dreide seg om: den gjaldt ikke hvorvidt Staten var bundet til å bruke midlene til fordel for sjøfolk som seilte ute under krigen og deres etterlatte. Det var på det rene at pengene ville bli anvendt til fordel for disse. Saken gjaldt derimot om midlene skulle deles ut etter behov, eller om den enkelte sjømann hadde et rettskrav på å få utbetalt en forholdsmessige andel av midlene.<ref>«Før jeg går over til å drøfte saken, finner jeg å burde presisere hva tvisten gjelder. Den gjelder ikke spørsmålet om hvorvidt Staten er bundet til å bruke de omhandlede midler til beste for de sjøfolk som seilte ute under krigen, idet det er på det rene at pengene vil bli anvendt til fordel for disse og deres etterlatte. Det som det tvistes om, er hvorvidt det er adgang til innenfor denne ramme å disponere midlene under hensyntagen til trang, eller om de enkelte sjøfolk hadde et rettskrav på å få sin forholdsmessige andel av midlene utbetalt.», Høyesterett - Rt-1954-189, s. 4</ref> Saksøkerne anførte at det etter avtalen med britene var overført om lag 120 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner var utbetalt, og kun 43,7 millioner kroner gjensto. Saksøkerne hevdet at totalt tilgodehavende var 120 millioner og at utbetalinger måtte dokumenteres.<ref>«For øvrig har saksøkerne anført at det er innbetalt til Nortraship etter ordningen med Ministry antagelig ca. 120 millioner kroner, hvorav det er utbetalt ca. 80 millioner kroner således at det nå bare skal være igjen ca. kr. 43&nbsp;700&nbsp;000,00 ikl. renter. Saksøkerne ser de 120 millioner kroner som sjøfolkenes tilgodehavende og krever at de foretatte utbetalinger må legitimeres å være foretatt med rette.», Høyesterett - Rt-1954-189, s. 13</ref> Retten bemerket at fondets opprettelse og formål var etter ønske fra samtlige ansvarlige sjømannsorganisasjoner (Sjømannsforbundet, Norges maskinistforbund, Norsk styrmannsforening og Norsk skibsførerforbund).<ref>Høyesterett - Rt-1954-189, s. 14</ref>

Dommen skapte mye bitterhet, og saken ble ikke løst før Stortinget 27. april 1972 vedtok at det skulle betales en «[[ex gratia]]» sum, 180 kroner per fartsmåned, som totalt ble 155 millioner kroner.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 518</ref> Stortingsvedtaket skjedde på anbefaling av et utvalg utnevnt av [[Per Bortens regjering|Borten-regjeringen]] i januar 1970. Utvalget ble ledet av byrettsjustitiarius [[Arnfinn Gullestad]], med sorenskriver Harald Loe som nestformann. Med i utvalget var også [[viseadmiral]] [[Thore Horve]], som selv var krigsveteran.<ref>Vetlesen, 1981, s. 231-232</ref>

Noe av grunnen til at kampen om fondet ble så hard var at den ble koblet til den generelle kampen mot kommunistisk innflytelse i det norske samfunnet under [[den kalde krigen]]. Flere av de ledende i aksjonskomiteen var kommunister.<ref>Vetlesen, 1981, s. 11-12</ref><ref>Hjeltnes, 1997, s. 500-501</ref> I Danmark, som hadde en tilsvarende situasjon (krigsseilere som hadde fått redusert hyrene) fikk man ingen slik konflikt, og de danske sjøfolk fikk etterbetalt hyrereduksjonen ved krigsslutt. En annen grunn for statens, sjømannsorganisasjonenes og redernes nei til kontant utbetaling var mangelen på sjøfolk etter krigen. En stor utbetaling kunne føre til lange ferier eller at sjøfolkene fikk et bedre grunnlag for å skaffe seg arbeide i land.<ref name=Hjeltnes538-539>Hjeltnes, 1997, s. 538-539</ref> Ifølge historikeren [[Guri Hjeltnes]] var det også en tradisjon for en formynderrolle ved slike utbetalinger: ved disposisjon av midler etter første verdenskrig ble det også vedtatt å opprette fond, på tross av krav om direkte utbetaling.<ref name=Hjeltnes538-539/>

Med utbetalingene fra Nortraships Sjømannsfond og med ex-gratia utbetalingene i 1970-årene kan det ifølge historikeren Guri Hjeltnes hevdes at krigsseilerne fikk dobbelt utbetalt. Det endelige oppgjøret kom sent; for mange krigsseilere var det enker og barn som mottok ex-gratia beløpet.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 544</ref>