Redigerer Norsk språkhistorie (1830–1900) (avsnitt)

== Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900 ==
Forskerne{{hvem}} er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen{{hvem}} mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre{{hvem}} mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert,{{omstridt}} er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte [[Ringerike]] arbeiderforening en søknad til departementet om [[kjøpstad]]srett for [[Hønefoss]].{{tr}} 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «''med iholden Pen''». Vi{{hvem}} må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.

Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere.<ref>[https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_4_2005/Bogsprog/ «Det almindelige Bogsprog», ''Språknytt]</ref> Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk [[prest]] og [[politiker]],<ref>[https://www.gravsted.dk/person.php?navn=andreaslistov Andreas Listovs gravsted]</ref> samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som [[J.S. Welhaven]] og [[Aasmund Olavsson Vinje|Vinje]].<ref>[[Kjell Venås]]: «Kor gammalt er Noreg?» ''[[Bergens Tidende]]'' 3. februar 1989</ref> 

Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter.{{tr}} Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære.{{av hvem}} Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt.{{klarggjør}} Flere kjente forfatterne{{hvem}} begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for [[realisme]]ns dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.{{tr}}

Den [[teknologi]]ske utviklingen spiller også en rolle. [[Papir]] ble lettere tilgjengelig,{{når}} og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. [[Oljelampe|Oljelampa]] kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe. 
[[Fil:Vinje.jpg|thumb|[[Aasmund Olavsson Vinje]]]]
Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng.{{tr}} Flere og flere tok det i bruk, både i [[skjønnlitteratur]] og sakprosa. [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Arne Garborg]] er kjente eksempler. [[Industrialisering]]en i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til [[1860]] var religion hovedfaget.{{tr}} Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment [[alfabetisering]]sprogram.{{tr}}

Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. [[Hans Nielsen Hauge|Haugianerne]] måtte tyde [[Bibelen|Skriften]] for å arbeide med sin helliggjørelse,{{tr}} og [[Marcus Thrane|Thranebevegelsen]] startet [[søndagsskole]]r. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning.{{tr}} Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket.{{tr}} Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt.{{tr}} [[Aasmund Olavsson Vinje|Vinje]] og [[Arne Garborg|Garborg]] utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål.{{tr}} Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i [[1884]], og trolig lenger. [[Sophus Bugge]] talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det  almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»<ref>Kjell Venås: «Kor gammalt er Noreg?» ''Bergens Tidende'' 3. februar 1989</ref> 

Partiet [[Venstre]] satte målspørsmålet på den politiske dagsorden,{{når}} og dette ga «målet» mye oppmerksomhet.{{tr}} Frykten for [[nynorsk|landsmålet]] i byene og i [[konservatisme|konservative]] kretser var en katalysator for fornorskingslinjen.{{omstridt}} Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et [[pedagog]]isk problem.{{tr}} Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene.{{omstridt}} [[Peter Andreas Jensen|P. A. Jensens]] ''Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet'' og [[Nordahl Rolfsen]]s ''Læsebog for folkeskolen'' var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat{{tr}} fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog».{{omstridt}} I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den [[dannede dagligtale]] som utgangspunkt ble [[rettskrivningen av 1907]] innført.