Redigerer Norsk Syndikalistisk Føderasjon (avsnitt)

== NSF stiftes ==
3. juledag [[1916]] ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner, [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] og Fagopposisjonen for å få slutt på stridighetene. Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk-politiske» fagbevegelsen.

Representanter fra tretten LS-er kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LS-ene til avstemning, som ble vedtatt. 28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for [[Norges Ungsocialistiske Forbund]], så var steinhuggerne i [[Østfold]] en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen. 

[[Richard Hansen]], formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.» Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte.

I et sirkulære fra [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] begynnelsen av [[1917]] konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte, skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte.

Blant skandinaviske syndikalister var det uenighet om opprettelsen av NSF. Diskusjonene gikk friskt i [[Direkte Aktion]] i ukene før stiftelsen og et stykke ut i [[1917]].

Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i [[Nord-Norge]], og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. [[Rauma]]-, [[Røros]]- og [[Sørlandsbanen]].
 
Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved [[Fosdalen gruver]], der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening &ndash; med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret. Det ble også samarbeidet om en blokade i [[Haugesund]] i [[1920]].