Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Kirkepolitisk grunn for invasjon ===
[[Fil:Bayeux_Tapestry_scene31_detail_Stigand.jpg|thumb|[[Stigand]], den siste angelsaksiske erkebiskop av Canterbury, døde i fengsel i 1072. Detalj fra [[Bayeux-teppet]]]]
I tiden rundt 1066 hadde den engelske kirke i lengre tid vært i konflikt med [[Pave|pavedømmet]]. Den fremste geistlige posisjon i England var [[Canterbury erkebispedømme]], hvor [[Stigand]] hadde vært [[erkebiskop]] siden 1052. Pave [[Leo IX]] hadde i samme periode startet en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. I denne fokuserte pave Leo på å forbedre geistligheten og hindre [[simoni]], det vil si kjøpe og salg av presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han ville se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter langt strengere før de ble godkjent.<ref>[[Pauline Stafford|Stafford, Pauline]] (1989): ''Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries''. London: Edward Arnold. ISBN 0-7131-6532-4, ss. 89–92</ref> Da erkebiskop [[Edsige av Canterbury]] (senere [[Helligkåring|helligkåret]]) døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury en slektning av jarl Godwin ved navn Æthelric som ny erkebiskop.<ref>Huscroft, Richard (2005): ''Ruling England 1042–1217''. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2, s. 6</ref> Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden [[Robert av Jumièges]]. Det var kontroversielt fordi han foruten å være [[Normannere|normanner]] også allerede var [[London bispedømme|biskop av London]]. 

Biskop Robert dro til [[Roma]] og fikk [[den hellige stol]]s godkjennelse for utnevnelsen. Robert forsøkte også å få tilbake eiendommer fra jarl Godwin som han mente tilhørte kirken. I 1052 fikk Godwin lyst Robert fredløs og tvang ham i eksil.<ref>Stafford, Pauline (1989): ''Unification and Conquest'', ss. 89–92</ref> Kong Edvard Bekjenneren utpekte deretter [[Stigand]] som erkebiskop av Canterbury. Paven nektet å godkjenne Stigands utnevnelse siden Robert av Jumièges fortsatt var i live og heller ikke var blitt avsatt av en pave. Robert appellerte til pave Leo IX, som innkalte Stigand til Roma. Stigand gjorde seg også skyldig i pluralisme ved fortsatt å være [[Winchester bispedømme|biskop av Winchester]] selv om han var blitt erkebiskop av Canterbury. Da Stigand ikke møtte opp hos paven, ble han [[Ekskommunikasjon|ekskommunisert]].<ref>Stenton, F. M. (1971): ''Anglo-Saxon England'' (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5, ss. 465–466</ref> Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave [[Viktor II]] og pave [[Stefan IX]], fortsatte å betrakte Robert av Jumièges som den rettmessige erkebiskopen av Canterbury.<ref>Blair, Peter Hunter; Blair, Peter D. (2003): ''An Introduction to Anglo-Saxon England'' (3. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53777-0, s. 108</ref>

Stigand ble senere anklaget for [[simoni]] i flere klosterkrøniker, men alle anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske om å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående. Middelalderkrønikeren [[William av Poitiers]] hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som [[propaganda]] etter den normanniske erobringen, men historikeren [[David Bates (historiker)|David Bates]] og andre historikere har hevdet at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.<ref>Bates, David (2001): ''William the Conqueror''. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3, ss. 77–78</ref> Stigands posisjon som overhode for den engelske kirke ble til fulle utnyttet av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.<ref>Douglas, David C. (1964): ''William the Conqueror: The Norman Impact Upon England''. Berkeley: University of California Press., s. 170</ref>

Antagelig var det Stigands kontroversielle posisjon og ulydighet som påvirket pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]] til å gi sin støtte og tillatelse til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England.<ref>Loyn, H. R. (2000): ''The English Church, 940–1154''. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6, s. 98</ref> En pådriver for invasjonen var erkediakon Hildebrand av Sovana, den senere pave [[Gregor VII]], som benyttet sin betydelige makt i kardinalenes råd til å fremme og støtte kravene til hertug Vilhelm av Normandie. Det å rette urimelige anklager mot den engelske kirke var en del av det politiske spill og tilhørende propaganda i tiden før 1066.<ref>[http://www.regia.org/papalpolitics.htm Why the Pope Supported William's Invasion of England]</ref> 

Vilhelm hadde gode verdslige grunner til å invadere, men pavens tillatelse var antagelig meget betydningsfull i arbeidet med å rekruttere militær støtte og gjennomføre invasjonen. Men det blodige [[slaget ved Hastings]], hvor kristne drepte kristne, ble politisk vanskelig for paven, og han krevde at Vilhelm skulle gjøre bot. Vilhelm bygde da et kloster på slagmarken for å vise at han hadde Gud med seg. Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legater og satt i arrest i [[Winchester (England)|Winchester]], hvor han døde i 1072, ribbet for all verdighet og med hele sin personlige formue konfiskert.