Redigerer Norges Statsbaner (avsnitt)

===Fra damp til elektrisitet og diesel===
I 1920-årene inntrådte en ny tid for jernbanen i Norge. Teknisk skjedde det en gradvis overgang til andre driftsformer enn [[Norsk_damplokomotivteknologi|damp]], nemlig elektrifiserte jernbaner og [[motorvogn (tog)|motorvogner]] med bensinmotorer, senere også diesel. Konkurransemessig begynte [[bil]]en og landeveis[[buss]]en å bli en konkurrent. En rekke vedtatte jernbaner ble lagt på is og senere erstattet med såkalte kompensasjonsveier. Bare Sørlandsbanen og Nordlandsbanen ble fullført, i henholdsvis 1944 og 1962, og de to sidelinjene på Bergensbanen til [[Granvin stasjon|Granvin]] og [[Flåm stasjon|Flåm]]. Krigen betød et oppsving for jernbanetransport igjen. Persontransporten mer enn fordoblet seg, for så å falle tilbake igjen i 1945. Den endte likevel på et høyere nivå enn før krigen.

I 1952 vedtok man det såkalte «Vekk med dampen»-programmet for å avvikle dampdriften ved jernbanen. Elektrifiseringsplanen skulle fullføres, noe som innebar elektrifisering av 50&nbsp;% av nettet og 80&nbsp;% av trafikken. I tillegg ble det anskaffet nye diesellokomotiver ([[Di 2]] og [[Di 3]]), enda flere dieselmotorvogner og såkalte skiftetraktorer til erstatning for små damplokomotiver. Planen var nesten fullført i løpet av ti år, og dampdriften ble endelig avviklet i 1970. 

Fra midten av 1930-årene hadde man begynt å bygge personvogner av stål, og dermed pågikk det i realiteten også et «vekk med trevognene»-program for å bedre sikkerheten ved sammenstøt. Dette fordi trevogner ved sammenstøt har en lei tendens til å teleskopere, det vil si at de går inn i hverandre. Trevognene var stort sett borte fra hovedtogene i 1970, men var helt borte først på 1980-tallet.