Redigerer Norfolkøya (avsnitt)

=== 1800-tallet ===
[[Fil:Norfolk Island jail.jpg|thumb|left|Levninger fra fengselsbygningene på Norfolkøya.]] 
Så tidlig som i 1794 foreslo Francis Grose, viseguvernør av New South Wales, at øyas isolerte posisjon ville fungere som en fangeøy da den var for fjern og for vanskelig for skipsfart og altfor kostbar å opprettholde.<ref> Grose til Hunter, 8. desember 1794, ''Historical Records of New South Wales'', Sydney, 1893, bind 2, s. 275.</ref> Den første gruppen som forlot Australia med kurs for Norfolkøya var i februar 1805 og ved 1808 var den kun rundt 200 som bodde der og utgjorde en liten bosetning inntil levningene ble fjernet i 1813. En liten gruppe ble igjen for å slakte buskapen og ødelegge alle bygningene slik at det ikke ville være noen foranledning for andre, særlig ikke fra andre europeiske stater til å besøke og gjøre krav på øya. Fra 15. februar 1814 og til 6. juni 1825 var øya forlatt og oppgitt.

I 1824 instruerte den britiske regjeringen Thomas Brisbane, guvernør av New South Wales, om å okkupere Norfolkøya som et sted å sende «de verste kriminelle beskaffenheter». Øyas avsides beliggenhet som tidlige ble vurdert som en ulempe, ble nå vurdert som en fordel for å stenge inne særdeles gjenstridige mannlige fanger. De straffedømte som ble holdt fanget hadde lenge blitt antatt å være spesielt uforbederlige vaneforbrytere som ble sendt til Australia og som der begikk nye forbrytelser, som de ble dømt til døden for. De ble spart for galgen på betingelsen at de ble sendt til Norfolkøya. Imidlertid har en nyere undersøkelse vist at av totalt 6 458 straffedømte på Norfolkøya i tidsrommet 1825-1855, hadde mer enn halvparten av de som ble holdt i forvaring der aldri noen gang blitt dømt og kun femten prosent av dem hadde fått en tidligere dødsstraff. Det store flertallet av de dømte som ble sendt til Norfolkøya hadde begått ikke-voldelige forbrytelser mot eiendom, som tyveri og lignende. Den gjennomsnittlige tiden de ble holdt fanget på øya var tre år.<ref> Causer, T. (2011): [http://discovery.ucl.ac.uk/1331354/ «'The Worst Types of Sub-Human Beings': the Myth and Reality of the Convicts of the Norfolk Island Penal Settlement, 1825-1855»] i: ''Islands of History'', Sydney, s. 8–31.</ref>

Denne andre epoken med bosetning av straffedømte begynte å minske etter 1847 og de siste straffedømte ble fjernet og fraktet til [[Tasmania]] i mai [[1855]]. Øya ble forlatt ettersom transport fra Storbritannia og til [[Van Diemens land]] (det opprinnelige europeiske navnet som ble benyttet av for øya Tasmania som britisk straffekoloni) hadde opphørt i [[1853]]. Norfolkøya ble oppgitt ettersom fengsling av straffedømte skulle fra nå av skje på [[De britiske øyer]].

Den [[8. juni]] [[1856]] begynte den neste bosetningen på Norfolkøya. Disse var etterkommere av [[Tahiti|tahitere]] og [[Mytteriet på Bounty|etterkommere av mytteristene]] fra [[HMAV «Bounty»]], inkludert etterkommerne fra [[Fletcher Christian]]. De kom fra [[Pitcairnøyene]] som etter hvert hadde blitt for liten for deres voksende befolkning. De forlot Pitcairnøyene den 3. mai 1856 og ankom med 194 personer den 8. juni. Disse bosatte seg i mange av bygningene som sto igjen etter straffekolonien, og gradvis etablerte de tradisjonell [[landbruk]] og [[hvalfangst]] fra øya. Selv om en del familier besluttet å reise tilbake til Pitcairn i [[1858]] og [[1863]], har denne befolkningen fortsatt å vokse. De akseptere andre bosettere som ofte ankom med hvalskip som la til kai.

I [[1867]] ble hovedkvarterene til Melanesiamisjonen til [[Den engelske kirke]] etablert på øya.<ref> [http://anglicanhistory.org/oceania/story_melanesia1926/ «The Story of the Melanesian Mission»], ''Project Canterbury'', 1926.</ref><ref> [http://anglicanhistory.org/oceania/ «Anglicanism in Oceania»], ''Project Canterbury'', med lenke til samleside for [http://anglicanhistory.org/oceania/ni/ Norfolkøya]</ref> I [[1920]] ble misjonen flyttet fra Nordfolkøya og til [[Salomonøyene]] for å være nærmere den aktuelle befolkningen.