Redigerer Nils Kjær (avsnitt)

== Kritikervirksomhet ==
I 1890 begynte Kjær sine studier. Han tok etter hvert sterkt avstand fra [[nynorsk]], og huskes for sin slakt av Garborgs ''[[Haugtussa]]'' i 1895. Hans tid som teaterkritiker i ''[[Aftenposten]]'' fra 1909 til 1920 ble et [[korstog]] mot [[nynorsk]] teater, ikke minst mot at [[Det norske teatret]] skulle få statsstøtte, «''denne udgift for at fugte den lille hentørrende maal[[oase]] i [[Rosenkrantz' gate (Oslo)|Rosenkrantzgaden]]''». Han tok også til orde mot [[Rettskrivinga av 1917|rettskrivningsreformen av 1917]], og spådde at [[preteritum]]sendelse på ''a'' ville skape kaos, når man samtidig ville ha ''a'' som hunkjønnsendelse i [[substantiv]]. Kjær kritiserte departementets «kjønnsmoral», og den ansette kritiker [[Anders Krogvig]] bør avstå fra å være «hunkjønnskonsulent» og sitte som en slags «over[[evnukk]]» i [[Jørgen Løvland]]s «vidløftige glose-[[harem]]». Kjær beskriver språkpolitikken ført av [[Venstre]]s statsråd Løvland som «rampefornorsking» og «språk[[bolsjevisme]]».<ref>{{Harvnb|Noreng|1995|s=31}}</ref>

Det var ikke bare målsaken Kjær endret oppfatning av. Kristentroen fant han etter hvert støtte i, mens han tok avstand fra kvinnefrigjøringen.<ref>{{Harvnb|Noreng|1995|s=32}}</ref> 

Under [[første verdenskrig]] var Kjær i likhet med [[Hamsun]], [[Hjalmar Christensen]], [[Tryggve Andersen]] og [[Sigurd Bødtker]] sterkt tyskvennlig. Han var tidlig blitt oversatt til [[tysk]], og han var blitt spilt på tyske scener. Han kjente samhørighet med tysk kultur, og etter det tyske nederlaget mente han at Tyskland likevel hadde «''bevart det aandelige førerskap blandt folkene''», som han skrev i en artikkel om [[Oswald Spengler]]s ''[[Der Untergang des Abendlandes]]'', der han slutter seg til Spenglers budskap om et [[Vesten]] i forfall. I 1921 introduserte han med glede sine norske lesere for [[Mussolini]]s bevegelse. På reise i [[Italia]] hyllet han den fremvoksende [[fascisme]]n: «''Kommunisterne har til sin skade gjort den erfaring, at dette folk ikke er tilsinds at la seg underkue paa ordre fra [[Moskva]], saalidt som det lar seg søndersnakke av sine egne parlamentariske storsvindlere.''» Men han ytret aldri noe ønske om en tilsvarende bevegelse i Norge; det ville vært en «forloren imitasjon». Det var en sterk mann ved roret han ønsket, og da så han for seg en lederskikkelse, slik [[Fridtjof Nansen]] hadde vært, i spissen for en samlingsregjering.<ref>{{Harvnb|Noreng|1995|s=33–35}}</ref>

===Antisemittisme===
Nils Kjær uttalte i sitt [[essay]] «Ghetto» til ''Aftenposten'' april 1917, at «den [[jødisk]]e befolkningen synes at utsondre smuds som [[snegl]]ene svetter slim, gaten yrer av mennesker som en kloakk av rotter». Riktignok tok han parti for [[jøder]] som [[Alfred Dreyfus]] og [[Maximilian Harden]], og hadde ingenting til overs for den typen [[antisemittisme]] som resulterer i [[pogrom]]er, men i likhet med fattige jøder kunne han heller ikke utstå «børsjøden», som stod for vestlig handel og industri, og skapte en europeisk «blandingsrase» av folkene, de var for ham en av menneskehetens «motbydeligste oppfinnelser». Jøden eide [[pressen]], mente Kjær: «''Han fodrer os med sin golde Skepsis, han intimiderer os med sin frække [[hån|Haan]].''» Denne motviljen kan bunne i en [[feide]] med den dansk-jødiske litteraten [[Georg Brandes]], som Kjær i 1892 hadde ønsket skulle bli [[professor]] i litteraturhistorie ved [[Universitetet i Oslo]]. I 1910 kom det til et ordskifte i [[Det Norske Studentersamfund]] i Oslo, der Brandes offentlig beskyldte Kjær for å ha vært for beruset til å forstå hva Brandes sa. I 1914, da ''Det lykkelige valg'' ble oppført på [[Nationaltheatret]], gav Brandes stykket en blandet mottakelse med ufine hentydninger til Kjærs [[alkoholisme]]. Til gjengjeld kom Kjær i sine artikler med stikk til Brandes, som han engang hadde beundret. Kjærs uvilje mot en borgerlig [[liberalisme]] av jødisk opphav ble i hans senere år avløst av frykt for en [[Kommunisme|kommunistisk]] [[revolusjon]] i jødisk regi.<ref>{{Harvnb|Noreng|1995|s=32}}</ref>