Redigerer Nikolai Essen (avsnitt)

===Marineoffiser===
Essen gikk inn i den keiserlige russiske marinen etter endt militær utdannelse ved den russiske sjøkrigsskolen i 1880. I 1886 ble Essen forfremmet til [[løytnant]]. I den tidlige delen av karrieren hans kommanderte Essen en [[minesveiper]], kanonbåten «Grozyachij» fra 1898 til 1900, dampskipet «Slavjanka» (1901–1902) i [[Svartehavet]] og i [[Middelhavet]], etterfulgt av kommando på krysseren «Novik» frem til 1904, som var stasjonert i [[Vladivostok]] sammen med [[den russiske stillehavsflåten]] ved utbruddet av den [[russisk-japanske krig]] som brøt ut i februar 1904.

Essen fikk kommandoen over den russiske slagskipet «Sevastopol» i [[Port Arthur (Kina)|Port Arthur]] på ordre fra admiral [[Stepan Makarov]] i midten av 1904. Essen kjempet under [[slaget i Gulehavet]]. Til tross for generelt dårlige prestasjoner i den russiske skvadronen han hadde ansvar for, som var fanget i havn, i løpet av de siste ukene av den japanske beleiringen, klarte Essen å holde sitt slagskip i brukbar tilstand før skipet ble senket på dypt vann, slik at japanerne ikke kunne få tak i skipet.{{Tr}}

Essen ble forfremmet til [[kontreadmiral]] for den russiske marinen i 1908 og han ble utnevnt til øverstkommanderende for den russiske [[den russiske baltiske flåte|Østersjøflåten]] i 1909 da denne stillingen ble opprettet. Essen ble forfremmet til admiral i 1913. Essen så tidlig viktigheten av ubåter og fly, og ønsket å fremme yngre offiserer basert på deres kunnskaper om moderne strategi og taktikk.{{Tr}}

Essen ble ansett som de dyktigste av de russiske admiraler under den [[første verdenskrig]] da han ledet den russiske Østersjøflåten energisk i løpet av det første året av verdenskrigen.{{Tr}} Hans styrker på denne tiden besto av fire slagskip, fem kryssere, fire lette kryssere, 62 torpedobåter, tolv ubåter og en rekke mindre enheter.

Essen døde uventet etter en kort kamp mot [[lungebetennelse]] i mai 1915. Han ble gravlagt i [[St. Petersburg]]. Essen etterlot seg sin kone, Mary, og sønnen Anton som senere ble drept i aksjon som kommandør for den russiske ubåten AG-14 den 24. oktober 1917, og han hadde to døtre som begge giftet seg med sjøoffiserer.