Redigerer Nero (avsnitt)

== Neros styre ==
[[Fil:NeroandClaudius.jpg|thumb|Mynt preget under [[Claudius]] som feirer den unge Nero som den framtidige keiser, ca. 50.]]
[[Fil:Nero Agrippina aureus 54.png|thumb|En [[aureus]] av Nero sammen med sin mor, [[Agrippina den yngre|Agrippina]], ca. 54.]]

Det meste som er kjent om Neros styre kommer fra tre antikke forfattere: Tacitus, Suetonius, og den greske historikeren Cassius Dio.<ref> Griffin (2013): ''Nero: the end of a dynasty'', s. 37</ref>

I henhold til de antikke kildene var Neros byggeprosjekter altfor overdrevne og store utgifter under Nero etterlot Italia «gjennomgående utmattet av bidrag til penger» med «provinsene ruinert».<ref>Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars, Life of Nero'', 31.</ref><ref> Tacitus: ''Annaler'', [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#45_XV.45 bok 15#45 XV.45.]</ref> Moderne historikere har imidlertid påpekt at epoken var befengt med deflasjon (prisfall) og at det er sannsynlig Neros forbruk kom i form av offentlige byggeprosjekter og veldedighet som hadde til hensikt å lette økonomiske vanskeligheter.<ref>Thornton, Mary Elizabeth Kelly (1971): «Nero's New Deal», ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association''. '''102''', s. 629.</ref>

=== Tidlige styre ===
Neo ble keiser i 54, seksten år gammel. Det gjorde ham til den yngste enekeiser fram til [[Heliogabalus]] ble keiser fjorten år gammel i 218. De første fem årene av Neros styre ble skrevet av [[Trajan]] som ''Quinquennium Neronis''; tolkningen av denne frasen har vært en del av akademisk debatt.<ref>Malitz (2005), s. 17.</ref> Som farao av Egypt tok Nero den kongelige tittelen Autokrator Neron Heqaheqau Meryasetptah Tjemaahuikhasut Wernakhtubaqet Heqaheqau Setepennenu Merur («Keiser Nero, hersker av herskere, valgt av [[Ptah]], elsket av [[Isis]], den solid bevæpnete som rammer utenlandske land, seierrik for Egypt, hersker av herskere, valgt av [[Nun]] som elsker ham.»)<ref>[https://pharaoh.se/roman-emperor/Nero «Nero»], ''The Royal Titulary of Ancient Egypt''</ref>

Neros lærer, Seneca, forberedte hans første tale til [[Romersk senat|det romerske senatet]]. I løpet av talen snakket Nero om å «fjerne det dårlige fra tidligere regime».<ref name="Malitz_16"> Malitz (2005), s. 16.</ref>  Den britiske historikeren Howard Hayes Scullard har skrevet at «han lovte å følge Augustins modell i sitt styre, gjøre slutt på alle hemmelige rettssaker ''intra cubiculum'', fjerne all korrupsjon med favoritter og frimenn ved hoffet, og framfor alt å respektere privilegiene til senatet og de enkelte senatorene.»<ref>Scullard (2011): ''From the Gracchi to Nero'', s. 257</ref> Hans respekt for senatets selvstyre, som skilte ham fra Caligula og Claudius, ble godt mottatt av senatet.<ref>Malitz (2005), s. 18.</ref>

Neros mor Agrippina styrte via sin sønn.<ref name="Scullard_257"> Scullard (2011), s. 257</ref> Hun styrte hensynsløst og fikk myrdet sine politiske rivaler: Domitia Lepida, tanten som Nero hadde bodd hos mens Agrippina var forvist; og [[Tiberius Claudius Narcissus|Narcissus]], en av frimennene som utgjorde kjernen i hoffet under Claudius.<ref name="Scullard_257"/> En av de første myntene som ble preget under Nero viser portrettet av Agrippina på myntens advers; vanligvis var den siden reservert for et portrett av keiseren. Senatet tillot også to [[liktor]]er under offentlige opptredener, en æresbevisning som var vanligvis begrenset til kun magistrater og Vestalis Maxima, den fremste blant [[vestalinnene]].<ref name="Malitz_16"/> I 55 fikk Nero fjernet Agrippinas allierte, [[Marcus Antonius Pallas]], fra hans posisjon med finansene. Om Agrippinas dårligere forhold til Nero mente Shotter at «hva Seneca og Burrus antagelig så på som relativt harmløst hos Nero — hans kulturelle interesser og hans seksuelle affære med slavejenta Claudia Acte — var hennes tegn på at hennes sønns farlige frigjøring av seg selv fra hennes innflytelse.»<ref name="Shotter_12"> Shotter (2012): ''Nero'', s. 12. </ref> Mens Nero var involvert med Claudia Acte ble Agrippina forvist fra hoffet da hun begynte å kultivere et forhold til hans hustru Octavia.<ref name="Scullard_257"/>

Jürgen Malitz mener at de antikke kildene ikke gir noe klart grunnlag for å evaluere graden av Neros personlige deltagelse i politikken i de første årene av sitt styre. Politikken som var uttrykkelig tilskrevet Nero var «velmente, men inkompetente innfall» som Neros mislykkede initiativ på å avskaffe skattene i 58. Forskere har generelt kreditert Neros rådgivere Burrus og Seneca med den administrative suksess i disse årene. Malitz konkluderte med at i senere år hadde Nero panikk når han måtte ta beslutninger på egen hånd i tider med krise.<ref>Malitz (2005), s. 19.</ref>

=== Modermord ===
[[Fil:John William Waterhouse - The Remorse of the Emperor Nero after the Murder of his Mother.JPG|thumb|Beros anger etter sin mors død, maleri av John William Waterhouse, 1878.]]
Da Nero gjorde opprør mot sin mors dominerende innflytelse, ble Agrippina tvunget mot sin vilje til en stille tilbaketrukkethet. Det fant hun seg ikke i, og agiterte stadig mot sin sønn, satte fraksjoner av senatorer som fortsatt var lojale til henne og forsøkte å gjøre Britannicus som en trussel mot Nero.<ref name="Southon"> Southon, Emma (15. november 2016): [http://etc.ancient.eu/education/agrippina-the-younger/ «Agrippina the Younger: Unofficial First Empress of the Roman Empire»], ''Ancient History et Cetera''</ref> Til sist besluttet Nero å rydde sin mor fysisk av veien, skjønt drapet på sin mor i 59 er ikke fullstendig forstått.<ref name="Barrett"/> I henhold til Tacitus i hans verk ''Historier'' var kilden til konflikten mellom Nero og hans mor hans affære med [[Poppæa Sabina]], en affære han hadde med henne mens hun fortsatt var gift med Rufrius Crispinus, skjønt i et senere verk, ''Annaler'', hevdet Tacitus at Poppæa var gift med [[Otho]] da affæren begynte.<ref name="Barrett_214"> Barrett (2016): ''The Emperor Nero'', s. 214.</ref> I det sistnevnte verket skrev Tacitus at Agrippina motsatte seg Neros affære med Poppæa grunnet hennes egen hengivenhet for hans hustru Octavia. Anthony Barrett mener at Tacitus’ redegjørelse i ''Annaler'' «antyder at Poppæas utfordring drev [Nero] over stupet.»<ref name="Barrett_215"> Barrett (2016): ''The Emperor Nero'', s. 215.</ref> Agrippinas død kunne ikke nødvendigvis ha gitt Poppæa en fordel da Nero ikke giftet seg med henne før i 62.<ref>Dawson, Alexis (1969): «Whatever Happened to Lady Agrippina?», ''The Classical Journal'', s. 254.</ref><ref name="Barrett_215"/> Barrett mener at Poppæa nærmest synes å ha fungert som et «litterært virkemiddel, benyttet [av Tacitus] ettersom [han] kunne ikke se noen plausibel forklaring for Neros oppførsel og også tilfeldigvis [fungerte] for å vise at Nero, som Claudius, hadde falt under den onde innflytelsen til en kvinne.»<ref name="Barrett_215"/> I henhold til Suetonius hadde Nero gått langt for å drepe sin mor, et tak som falt sammen og fikk sin frimann Anicetus til sørge for at en båt veltet henne i vannet, men Agrippina overlevde og svømte i land. Hun ble deretter myrdet av Anicetus, som deretter rapporterte at hun hadde begått selvmord.<ref>Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#34 ''Life of Nero'' 34]</ref><ref name="Southon"/>

=== Nedgang ===
Moderne historikere mener at Neros styre gikk bra i årene før Agrippinas død. Eksempelvis forsøkte Nero å fremme en undersøkelse av [[Nilen]]s kilder med en tilsynelatende vellykket ekspedisjon.<ref>Buckley, Emma; Dinter, Martin (2013): [https://books.google.com/books?id=8OgVKbssrT0C&pg=PT364 ''A Companion to the Neronian Age''], John Wiley & Sons, ISBN 9781118316535, s. 364.</ref> Etter at Agrippina ble forvist var Burrus og Seneca ansvarlige for administrasjonen av riket.<ref name="Scullard_258"> Scullard (2011), s. 258</ref> Imidlertid ble Neros oppførsel stadig mer ekstrem etter morens død.<ref name="Barrett"/> Historikeren Miriam T. Griffins antyder at Neros nedgang begynte så tidlig som i 55 med mordet på hans stebror Britannicus, men likevel at han «mistet alle følelse av rett og galt og lyttet til smiger med fullstendig godtroenhet» etter Agrippinas død og at Tacitus pekte uttrykkelig på morens død som forklaring på Neros oppførsel.<ref> Griffin (2013): ''Nero: the end of a dynasty'', s. 84</ref><ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_14#13 ''Annaler'', XIV.13]</ref>

I 62 døde Neros rådgiver Burrus.<ref name="Barrett"/> Det samme året satte Nero i gang den første domstolen for å dømme  Antistius Sosianus for forræderi.<ref> Griffin (2013): ''Nero: the end of a dynasty'', s. 53</ref><ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_14#48 ''Annals'' XIV.48]</ref> Han fikk også henrettet sine rivaler Cornelius Sulla og Rubellius Plautus. Nero oppga den selvbeherskelse han tidligere hadde vist senatet og den støtte han fikk fra senatet ble mindre og mindre.<ref>Drinkwater, John F. (2019): [https://books.google.no/books?id=cqh7DwAAQBAJ&pg=PA191&lpg=PA191&dq=Cornelius+Sulla+and+Rubellius+Plautus&source=bl&ots=FYUPrrvrqV&sig=ACfU3U0s4kENvU0rOmNing4Dn4ngrcFg6g&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiAqOjSu5ngAhUF1iwKHbzpAQAQ6AEwAnoECAAQAQ#v=onepage&q=Cornelius%20Sulla%20and%20Rubellius%20Plautus&f=false ''Nero: Emperor and Court''], Cambridge University Press, s. 191ff</ref> Atter Burrus’ død utpekte Nero to nye pretorianske prefekter: Faenius Rufus og Ofonius Tigellinus. Da Seneca var blitt politisk isolert ble han tvunget til å trekke seg tilbake.<ref name="Scullard_26"> Scullard (2011), s. 26</ref> I henhold til Tacitus skilte Nero seg fra Octavia under påskuddet av ufruktbarhet og forviste henne.<ref name="Griffin_99"> Griffin (2013): ''Nero: the end of a dynasty'', s. 99</ref><ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_14#60 ''Annaler'' XIV.60]</ref> Etter at det kom offentlige klager på at Octavia ble forvist, anklaget Nero henne for utroskap med Anicetus og fikk henne henrettet.<ref name="Griffin_99"/><ref> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_14#64 ''Annaler'' XIV.64]</ref>

I 64 giftet Nero seg med en frimann ved navn Pythagoras i en offentlig seremoni hvor keiseren tok rollen som brud.<ref> Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/62*.html ''Roman History'', LXII, 28 - LXIII, 12-13]</ref><ref>Frier, Bruce W. (2004): [https://web.archive.org/web/20111230041201/http://www.umich.edu/~classics/news/newsletter/winter2004/weddings.html «Roman Same-Sex Weddings from the Legal Perspective»], ''Classical Studies Newsletter'', '''X'''. University of Michigan. Arkivert fra [http://www.umich.edu/~classics/news/newsletter/winter2004/weddings.html originalen] den 30. desember 2011</ref> Av de antikke kildene er det kun Suetonius som nevner at Nero var brud.<ref>Suetonius: [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/suet-nero-rolfe.html ''De Vita Caesarum--Nero, c. 110 C.E.''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/suet-nero-rolfe.html |date=20110110140354 }}, ''Ancient History Sourcebook''</ref>

=== Den store brannen i Roma ===
[[Fil:Hubert Robert - The Fire of Rome - Google Art Project.jpg|thumb|''Brannen i Roma'', maleri av Hubert Robert, 1785.]] 
[[Fil:Nero charity.jpg|thumb|Mynt med bilde av Nero som gir veldedighet til en borger. ca. 64–66.]]
[[Brannen i Roma år 64|Den store brannen]] i Roma brøt ut natten mellom 18. og 19. juli i 64. Brannen begynte på skråningen [[Aventinerhøyden]] med utsyn over [[Circus Maximus]].<ref name="Champlin_122"> Champlin (2005): ''Nero'', s. 122</ref><ref> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#38 ''Annaler'', XV.38]</ref>

Tacitus, den fremste antikke kilden om brannen, skrev at tallrike herrehus, boliger og templer ble ødelagt.<ref name="Champlin_122"/> Både Tacitus og Cassius Dio skrev at det var omfattende skader på [[Palatinerhøyden]], noe som har blitt bekreftet av arkeologiske utgravninger.<ref name="Champlin_125"> Champlin (2005): ''Nero'', s. 125</ref> Det ble rapportert at brannen herjet i over en uke.<ref name="Scullard_260"> Scullard (2011), s. 260</ref> Den ødela tre av Romas fjorten distrikter og spredte også skader på ytterligere sju andre distrikter.<ref name="Scullard_260"/><ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#40 ''Annaler'', XV.40]</ref>

Tacitus skrev at en del av samtiden beskrev brannen som en ulykke, men at andre hevdet at den var en sammensvergelse av Nero. Tacitus er den eneste bevarte kilden som ikke bebreidet Nero for å ha startet brannen. Han hevedet at han «ikke var sikker». [[Plinius den eldre]], Suetonius og Cassius Dio skrev alle at Nero var ansvarlig for brannen. Disse redegjørelsene har oppgitt flere grunner for Neros påståtte brannstifting: Nero var misunnelig på kong [[Priamos]] fra [[gresk mytologi]] og at han mislikte Romas konstruksjon. Suetonius mente at Nero startet brannen fordi han ville ha plass for å bygge sitt [[Domus Aurea]], sitt gylne hus, inkludert en frodig parkanlegg og en 30 meter høy bronsestatue av seg selv, Neros Colossus (''Colossus Neronis''). Størrelsen på dette komplekset er omdiskutert, fra 100 til 300 acre.<ref> Roth, Leland M. (1993): ''Understanding Architecture: Its Elements, History and Meaning'', First, Boulder, CO: Westview Press, ISBN 0-06-430158-3, s. 227–228.</ref><ref> Ball, Larry F. (2003): ''The Domus Aurea and the Roman architectural revolution'', Cambridge University Press. ISBN 0-521-82251-3.</ref><ref>Warden, P.G. (1981): «The Domus Aurea Reconsidered», ''Journal of the Society of Architectural Historians'', '''40''', s. 271–278. Warden reduserer størrelsen til under 100 acre (0.40 km2). </ref>

I henhold til Tacitus anklaget Nero de kristne for å ha startet brann for å fjerne mistanken på seg selv.<ref name="Champlin_121-122"> Champlin (2005): ''Nero'', s. 121</ref> I henhold til denne redegjørelsen ble mange kristne arrestert og brutalt henrettet ved å «bli kastet til ville dyr, korsfestet og brent levende.»<ref name="Champlin_121-122"/>

Suetonius og Cassius Dio hevdet at mens byen brant Nero sang «Plyndringen av Ilium» (Ilium er et annet annet navn for [[Troja]]) mens han var kledd i teaterantrekk.<ref>Champlin (2005): ''Nero'', s.  77</ref><ref> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#38 ''Life of Nero'', 38]; Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/62*.html#16 ''Roman History'', LXII.16]</ref> En populær legende hevder at Nero spilte fiolin mens Roma brant, noe som er «i det minst delvis en litterær konstruksjon av [[Flaviske dynasti|flavisk]] propaganda [...] som ser på siden av Neros mislykte forsøk på å omskrive Augustus’ styremodeller.»<ref>Buckley & Dinter, Martin (2013), s. 2</ref>

I henhold til Tacitus var Nero i Antium under brannen. Da han fikk høre om brannen dro Nero tilbake til Roma for å organisere hjelp som han betalte for med egne midler.<ref name="Tacitus_15-39"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#39 ''Annaler'', XV.39]</ref> Neros bidrag til redningsarbeidet var å delta personlig i letingen og bergingen av ofre fra brannen. Han skal ha tilbrakt dager ved å lete i ødeleggelsene og etter brannen åpnet han sine palasser for å gi ly for de hjemløse. Han sørget også for matforsyninger for å forhindre sult blant de overlevende.<ref name="Tacitus_15-39"/>

I ettertiden av brannen fremmet Nero en ny urban utviklingsplan. Hus som ble bygget etter brannen ble bygd med mellomrom, bygd i murstein, og belagt med [[portiko]]er, søylegang, ved brede veier.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#43 ''Annaler'', XV.43]</ref> Nero bygget også et nytt palass, kjent som [[Domus Aurea]], på et område som ble ryddet av brannen. For å skaffe nødvendige økonomiske midler for gjenoppbygging av byen, ble det krevd tributter fra provinsene.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#45 ''Annaler'' XV.45]</ref> Kostnadene for gjenoppbyggingen av Roma var enorme, og krevde midler fra statens finanser som ikke eksisterte. Nero devaluerte romersk valuta for første gang i Romerrikets historie. Han reduserte vekten på [[denarius]] fra 84 per [[Gamle romerske lengdemål|romersk pund]] til 96 (fra 3,80 gram til 3,30 gram). Han reduserte også andelen av sølv fra 99,5 % til 93,5 %. Sølvvekten gikk ned fra 3,80 gram til 2,97 gram. I tillegg reduserte Nero vekten på gullmynten [[aureus]] til 45 (7,9 gram til 7,2 gram).<ref>[https://web.archive.org/web/20010210220413/http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm «Roman Currency of the Principate»], Tulane University. Arkivert fra [http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm originalen] den 10. februar 2001</ref>

=== Kulturelle interesser ===
[[Fil:Siemiradski Fackeln.jpg|thumb|400px|Neros fakler. Maleri av Henryk Siemiradzki, 1876]]
Nero studerte poesi, maleri og skulptur. Han både sang og spilte [[kithara]] (en form for [[lyre]]). Mange av disse fagene var ordinær utdannelse for den romerske eliten, men Neros hengivenhet til musikk gikk utover det som var sosialt akseptabelt for en romer av hans klasse.<ref> Griffin (2013), s. 41–42</ref> Antikke kilder er kritisk til Neros vektleggelse av kunstartene, delta i hesteveddeløp, og idrett. [[Plinius den eldre]] beskrev Nero som en «skuespiller-keiser» (''scaenici imperatoris'') og  Suetonius skrev at han var «fraktet avsted av en galskap for popularitet... ettersom han utropte seg som likestilt med [[Apollon|Apollo]] i musikk og med Solen ([[Helios|solguden]]) i å kjøre en hestetrukket vogn, han hadde også planer om å etterligne bedriftene til [[Herkules]].»<ref name="Champlin_53">Champlin (2005), s. 53</ref>

I 67 deltok Nero i [[Antikkens olympiske leker|de olympiske leker]] i Hellas. Han bestakk arrangørene til å utsette lekene i et år slik at han kunne delta,<ref>Swaddling, Judith ([1980] 1984): [https://books.google.no/books?id=2-HQMnDiLqIC&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''The ancient Olympic games''], Austin: University of Texas Press. ISBN 9780292703735. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/10759486 10759486], s. 98</ref> og kunstneriske tevlinger ble lagt til i det atletiske programmet. Nero ble kåret til seierherre i hver eneste tevling han stilte opp i. I løpet av lekene stilte Nero opp på en scene og sang mens han spilte på sin lyre. Han deltok i tragedieoppsetning som skuespiller og kjørte hestetrukket vogn. Han vant et hesteløp med vogn trukket av ti hester til tross for at han ramlet av vognen og forlot løpet. Han ble kronet som seierherre på det grunnlag at han ville ha vunnet om han hadde fullført løpet. Etter at han døde et år senere ble hans navn strøket fra listen over vinnere.<ref>[http://www.randomhistory.com/history-of-olympic-controversies.html «Going for Gold: A History of Olympic Controversies»] {{Wayback|url=http://www.randomhistory.com/history-of-olympic-controversies.html |date=20180112042909 }}, ''Random History''</ref> Champlin skrev at selv Neros deltagelse «effektivt kvalte sannferdig deltagelse, synes [Nero] å ha vært uten hensyn til virkeligheten.»<ref name="Champlin_54-55">Champlin (2005), s. 54–55</ref>

Nero etablerte «de neroianske leker» i 64. De var modellert etter de greske, men inkluderte tevlinger i «musikk», «gymnastikk» og «ridning». I henhold til Suetonius ble de gymnastiske tevlingene holdt i området Saepta i [[Campo Marzio|Campus Martius]] i Roma.<ref name="Champlin_288">Champlin (2005), s. 288</ref>

=== Senere år ===
[[Fil:Roman coins sestertius Nero countermark X Legion Gemina.jpg|thumb|Nero, [[sestertius]] med «X» for Legio X Gemina]]
[[Fil:As-Nero-Ara pacis-RIC 0562.jpg|thumb|Mynt preget av Nero, ca. 66. [[Ara Pacis]] på andre siden.]]
[[Fil:Galleria Borghese2.jpg|thumb|Villa Borghese, Roma, huser i dag [[Galleria Borghese]].]]
I 65 organiserte statsmannen [[Gaius Calpurnius Piso]] en sammensvergelse mot Nero med hjelp fra [[Subrius Flavus]] og Sulpicius Asper, henholdsvis [[tribun]] og en [[centurion]] fra pretorianergarden.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#49 ''Annaler''] XV.49]</ref> I henhold til Tacitus ble sammensvergelsen rettferdiggjort ved at de ville «redde staten» fra keiseren og gjenopprette republikken.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#50 ''Annaler'' XV.50]</ref> Frimannen Milichus avdekket konspirasjonen og rapporterte den til Neros sekretær Epaphroditos.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#55 ''Annaler'' XV.55]</ref> Av den grunn feilet sammensvergelse og de som var involvert ble tatt og henrettet, blant dem også poeten [[Marcus Annæus Lucanus|Lucanus]].<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#70 ''Annaler'' XV.70]</ref> Neros tidligere rådgiver Seneca ble anklaget av Natalis; han nektet for anklagene, men ble likevel beordert å begå selvmord da Nero ikke lenger hadde noe tro på ham.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#60 ''Annaler'' XV.60–62]</ref>

Mens [[Poppæa Sabina]] i 65 var gravid med hans andre barn ble det sagt at Nero sparket henne i magen slik at hun døde.<ref> Farquhar (2001): ''A Treasure of Royal Scandals'', s. 216</ref> Moderne historikere har påpekt fordommer hos Suetonius, Tacitus, og Cassius Dio, og at det antagelig ikke var øyevitner til stede ved en slik hendelse. Det er mulig at Poppæa isteden døde av en spontanabort under fødselen.<ref>Rudich, Vasily (1993): ''Political Dissidence Under Nero'', Routledge, s. 135-136.</ref> Nero gikk i tung sorg; Poppæa ble gitt en praktfull statsbegravelse, guddommelige æresbevisninger, og ble lovt et tempel for sin kult. Et års importforbruk av røkelse ble brent ved begravelsen. Hennes legeme ble ikke kremert, noe som var skikken, men balasmert etter egyptisk skikk og gravlagt. Det er ukjent hvor hennes gravsted er.<ref>Counts, Derek B. (oktober 1996): «Regum Externorum Consuetudine: The Nature and Function of Embalming in Rome», ''Classical Antiquity'', '''15''' (2), s. 189-190: 193, note 18. Sitat: «We should not consider it an insult that Poppaea was not buried in the Mausoleum of Augustus, as were other members of the imperial family until the time of Nerva.»</ref>

=== Opprør og Neros død ===
[[Fil:Nero Palatino Inv618.jpg|thumb|Marmorbyste av Nero.]]
[[Fil:A select collection of views and ruins in Rome and its vicinity - recently executed from drawings made upon the spot (1815) (14592716650).jpg |thumb|Illustrasjon fra 1815 av den påståtte graven til Nero, men egentlig graven til prokonsul Caius Vibius Marianus.]]
I mars 68 gjorde Gaius Julius Vindex, guvernør for [[Gallia Lugdunensis]], opprør mot Neros skattepolitikk.<ref>Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/63*.html#22 ''Roman History'' LXIII.22]</ref><ref>Donahue, John: [http://www.roman-emperors.org/galba.htm «Galba (68-69 A.D.)»], ''De Imperatoribus Romanis''</ref> Lucius Verginius Rufus, guvernør for [[Germania Superior]], ble beordret å slå ned opprøret.<ref name="Cassius_LXIII24"> Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/63*.html#24 ''Roman History'' LXIII.24]</ref> I et forsøk på å få skaffe seg støtte utenfor sin provins anmodet Vindex guvernøren for [[Hispania Tarraconensis]], [[Galba|Servius Sulpicius Galba]], til å delta i opprøret og dessuten erklære seg selv som keiser i opposisjon mot Nero.<ref>Plutark: ''The Parallel Lives'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Galba*.html#5 ''Life of Galba'' 5]</ref>

I slaget ved Vesontio i mai ble hæren til Vindex enkelt beseiret av styrkene til Verginius, og Vindex begikk selvmord.<ref name="Cassius_LXIII24"/> Imidlertid etter å ha beseiret denne opprøreren forsøkte Verginius’ legioner å utrope deres egen kommandant som keiser, men Verginius nektet å handle mot Nero. Misnøyen til legionene i Germania og den fortsatte opposisjonen til Galba i Spania var et dårlig varsel for Nero.

Mens Nero hadde en viss konroll over situasjonen fikk Galba økende støtte til tross for at han ble erklært som offentlig fiende (''hostis publicus'').<ref>Albino Garzetti (2014): ''From Tiberius to the Antonines: A History of the Roman Empire AD 14-192'', Routledge, s. 220</ref> Prefekten for pretorianergarden, Gaius Nymphidius Sabinus, sa også fra seg sin lojalitet til keiseren og ga sin støtte til Galba. Nero valgte å flykte fra Roma med den hensikt å komme seg til havnebyen [[Ostia Antica|Ostia]] og derfra seile til de østlige provinsene hvor han fortsatt hadde lojalitet. I henhold til  Suetonius måtte han oppgi denne planen da en del offiserer i hæren åpent nektet å adlyde hans ordrer. Nero vurderte deretter med å flykte til [[Partia]], kaste seg for Galbas nåde, eller appellere direkte til folket og trygle dem om å tilgi ham for hans tidligere forseelser «og om ikke kunne mykne deres hjerter, da trygle dem i det minste la ham få prefekturet [[Aegyptus|Egypt]].» Suetonius hevdet at teksten til denne talen ble senere funnet på Neros skrivepult, men at han ikke våget å holde den i frykt for at han ville bli revet i biter før han kunne nå fram til Forum.<ref name="Suetonius_47"> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#47 ''Life of Nero'' 47]</ref>

Nero dro likevel tilbake til Roma og tilbrakte kvelden i palasset. Etter å ha sovet våknet han ved midnatt og oppdaget at palassvaktene hadde dratt. Etter å ha sendt beskjed til sin venners palasskamre for at de skulle komme, fikk han ikke noe svar. Han gikk til deres kamre personlig og oppdaget at de alle hadde dratt. Da ropte på en gladiator eller enhver som hadde et sverd til å drepe ham, var det ingen som kom. Han ropte da ut, «Har jeg verken venn eller fiende?» og løp ut som om han ville kaste seg i Tiber.<ref name="Suetonius_47"/>

Etter at han kom tilbake søkte han et sted hvor han kunne skjule seg og samle sine tanker. En keiserlig frimann, Phaon, tilbød sin villa som var lokalisert noen km utenfor bymurene. Nero reiste i forkledning sammen med fire lojale frimenn, Epaphroditos, Phaon, Neophytus, og Sporus, og nådde fram til villaen hvor Nero beordret dem om grave en grav for ham som forberedelse for hans selvmord. Estetiker til det siste ba ham dem om å samle marmor for at han skulle ha en sømmelig minnesmerke. Mens han vurderte måter å begå selvmord på uttalte han etter sigende de berømte ordene ''«Qualis artifex pereo»'', «Hvilken kunstner verden taper med meg».<ref name="Beard_158"> Beard, Mary (2014), s. 158</ref>

På samme tid kom en hoffmann for å fortelle at senatet hadde erklært ham som offentlig fiende og at det var deres hensikt å henrette ham ved å slå ham til døde og at bevæpnete menn hadde blitt sendt ut for å arrestere ham. Senatet var faktisk motstrebende til å gå til dette skritt da Nero var det siste medlem av [[julo-claudiske dynasti]]. De fleste av senatorene hadde tjent den keiserlige familie hele livet og følte en form for lojalitet til den guddommelig slektslinje, om ikke direkte til Nero.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#72 ''Annaler'' XV.72]</ref> Nero hadde allerede mistet alt håp, men klarte ikke selv å begå selvmord og tryglet sitt følge om at de måtte hjelp ham. Da lyden av ryttere nærmet seg ble han desperat, men klarte fortsatt ikke å stikke seg selv, og tvang sin private sekretær Epaphroditos om å utføre handlingen.<ref> Romm, James (2014): [https://books.google.com/books?id=fZZVAQAAQBAJ&dq=Dying+Every+Day&source=gbs_navlinks_s ''Dying Every Day: Seneca at the Court of Nero''], 1. utg, New York: Vintage Books, ISBN 978-0-307-74374-9, s. 196.</ref> Da en av rytterne kom fram og så at Nero var døende forsøkte han å stoppe blødingen, men anstrengelsene i å redde Neros liv var forgjeves. Neros siste ord var «For sent! Dette er troskap!»<ref name="Suetonius_49"> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#49 ''Life of Nero'' 49]</ref> han døde den 9. juni 68, årsdagen for Octavias død, og ble gravlagt [[mausoleum]] i Domitii Ahenobarbi som nå er [[Villa Borghese]] i området [[Pincio]] i Roma.<ref name="Suetonius_49"/> Epaphroditos’ siste lojale tjeneste for sin herre kostet ham livet, [[Domitian]]us beordret ham senere henrettet.<ref>Tacitus: ''Annaler'', xv. 55.</ref><ref>Suetonius: ''Life of Nero'', 49; ''Life of Domitian'', 14.</ref>

Med Nero død var det julo-claudiske dynasti kommet til sin avslutning.<ref>Barrett, A. A (1996): ''Agrippina: sister of Caligula'', s. 19</ref> Da nyheten ble kjent i senatet ble Galba, som tidligere hadde blitt erklært offentlig fiende, utropt som ny keiser. Det påfølgende året ble siden kjent som [[året med de fire keiserne]].<ref name="Tacitus_I2"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_1#2 ''Histories'' I.2.]</ref>