Redigerer Nasjon (avsnitt)

==Nasjonalstat og demokrati==
Parallelt med utviklingen av nasjonalstaten på i det nittende århundre gikk utviklingen av [[demokrati]]. De nasjonale bevegelsene var i mange tilfeller også bevegelser for folkestyre. Ikke bare skulle grensene endres for å skape samsvar mellom stat og folk. Folket skulle ta makten fra konger og fyrster og sette [[folkesuverenitet]]en i sentrum, og til det krevdes representasjon.
[[Fil:Jean-Jacques Rousseau (painted portrait).jpg|thumb|[[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] &ndash; [[Folkesuverenitet|folkesuverenitetens forkjemper]].]]
[[Parlamentarismen]]s inntog kom derfor ofte samtidig med den nasjonale frigjøring, selv om parlamentarismen og demokratiet i for eksempel [[Øst-Europa]] deretter raskt forsvant, mens den autoritære nasjonalismen bestod.

I nasjonalstaten fikk demokratiet et avgrenset rom. Kulturelle fellesskap, enten de allerede eksisterte eller ble skapt gjennom nasjonsbyggingen, ble rammen for representasjon og lojalitet. Felles språk gjorde en felles diskurs mulig, i hvert fall blant eliten, og de ofre som krevdes i form av skatter og militærtjeneste, ble legitimert gjennom referanse til nasjonen.

Nasjonalfølelsen ble systematisk fremelsket gjennom skoleverk, språklig standardisering og moderne militærvesen. Historieskrivingen underbygget forestillingene om et felles historisk opphav og derved felles fremtid.

Den norske historiefortellingen, slik den ble formulert fra 1800-tallet og frem til i dag, er et klassisk eksempel på dette mønsteret. En påstått nasjonal urtid, rikssamlingen i år 872, [[vikingtid]], Vestriket og [[Olav Haraldsson|Olav den hellige]] utgjorde gullalderen. Med [[svartedauden]] kom nedgangen, deretter «firehundreårsnatten» med dansk utbytting. Med [[Eidsvoll]], [[Grunnloven]] og [[1814]] våknet nasjonen til live igjen (i folkeversjonen praktisk talt uten referanse til [[Napoleonskrigene]]s slutt), og med [[1905]] var selvstendighetsstrevet fullbragt.

I andre land er gullalder, nedgang og oppvåkning gitt andre navn og årstall, men hovedmønsteret går igjen: Kontinuitet inn i en evig, lysende fremtid. De norske nasjonalistenes prosjekt var, som [[Henrik Wergeland]] uttrykte det, å lime sammen de to halvdelene av historien som, lik en ring, hadde blitt brutt i to av [[dansketiden]].