Redigerer Mustafa Kemal Atatürk (avsnitt)

== Militær karrière ==

=== Tidlig militær karrière, Balkankrigene ===

Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot Det osmanske imperiet og styret til [[Abd-ul-Hamid II]] i studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk, og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i [[Damaskus]] hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet).<ref>[http://www.ataturksociety.org/ataturk.asp?id=2 Atatürk's Formative Years] {{Wayback|url=http://www.ataturksociety.org/ataturk.asp?id=2 |date=20120325202715 }} Atatürk Society of America, hentet 19. juli 2012</ref><ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/40411/Kemal-Ataturk/24780/Military-career Kemal Atatürk, Military career] Encyclopædia Britannica, hentet 20. juli 2012</ref>

Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik ([[Tessaloniki]]) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av [[Komiteen for Samling og Fremskritt]] (İttihat ve Terakki Cemiyeti) som var nært knyttet til [[Ungtyrkerne]].

I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanen ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans, og gjeninnførte et konstitusjonelt monarki. 

Etter et kontraopprør året etter, ble sultan [[Abd-ul-Hamid II]] tvunget til å abdisere til fordel for sønnen [[Mehmet V]] som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var [[Enver Pasja]] (Ismail Enver) som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner, og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja.

Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i [[Picardie]], og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av [[Tobruk]] ble han forfremmet.

I oktober 1912 brøt [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]] ut. Kemal deltok blant annet ved [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]]. [[Det osmanske riket]] tapte store områder i Europa, inkludert [[Saloniki]] (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til [[Istanbul]]. Under den kortvarige [[andre Balkankrig]]en sommeren 1913, deltok Kemal da Det osmanske riket gjenerobret noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia, og forfremmet til oberstløytnant i 1914.

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Mustafa Kemal during the Gallipoli Campaign.jpg|miniatyr|Mustafa Kemal i Gallipoli, 1915]] 
I tiden før [[første verdenskrig]]  var han militær-attache i Sofia. Mustafa Kemal ble her en sterk motstander av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16. juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul, og ba om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister [[Enver Pasja]] ønsket imidlertid en allianse med [[Tyskland]], og Tyrkia gikk derfor inn i [[første verdenskrig]] på [[sentralmaktene]]s side.

Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved [[slaget om Gallipoli]]. Dette ga ham tilnavnet «Istanbuls redningsmann», og han ble etter dette forfremmet til oberst 1. juni 1915.

I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral og [[pasja]], og ble sendt til [[kampene i Kaukasus]]. Mustafa Kemal satte opp hovedkvarter i byen [[Silvan]]. Han deltok under felttoget mot russerne som rykket fram mot nord, og den tyrkiske utrenskningen av deres støttespillere [[armensk|armenerne]] fra hele Anatolia.<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 161.</ref> Han gjenvant byene [[Bitlis]] og [[Muş]] fra de armensk-støttede russerne i august. 
[[Fil:Mustafa Kemal Paşa, Diyarbakır, Mart 1917.png|miniatyr|Mustafa Kemal i Diyarbakır, 1917]]
Under verdenskrigen utviklet det seg store motsetninger mellom de kristne armenerne som ble fordrevet østover av tyrkerne, og de muslimske kurderne som ble fordrevet vestover av russerne.<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 161 og 222.</ref> Etter [[den russiske revolusjon]] brøt ut høsten 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her drev kurdiske stammer aktiv motstand også mot den ottomanske regjering og militære styrker, anført av den britiske offiseren [[Edward Noel]]. Mustafa Kemal hadde selv tidvis alliert seg med kurderne i internt ottomansk maktspill allerede i 1915-16. I september 1919 sendte han likevel en mindre styrke for å slå ned trusselen fra Noel og den kurdiske ''Bedirhan''-klanen ved [[Malatya]].<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 249.</ref> Tyrkiske offiserer fryktet kurdisk nasjonalisme på denne tiden.<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 250.</ref>

Etterhvert ble Kemal demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin i øst og returnerte til Istanbul. Kemal fulgte kronprins [[Mehmet VI]] på besøk ved de tyske stillingene på vestfronten. Han ble overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan [[Mehmet V]] døde og ble etterfulgt av [[Mehmet VI]], fikk Kemal ansvaret for de osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter at våpenhvileavtale ble inngått i [[Moudros]]. Dette avsluttet første verdenskrig for [[Det osmanske riket]]. Tyrkerne oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor [[Anatolia]]. [[Enver Pasja]] og andre politiske ledere flyktet til Tyskland.

Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13. november 1918 seilte allierte inn [[Bosporus-stredet]]. Franske, britiske og italienske styrker okkuperte [[Istanbul]].

Flere steder i [[Anatolia]] var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret, og beordret sultanen til å gripe inn. [[Storvesir]]en [[Damad Ferid Pasja]] anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser. Han ble forfremmet til generalinspektør for den niende armé i Anatolia, med oppdraget å bedre den interne orden.

Han ble belønnet med det tyske [[Jernkorset]] i begge klasser.

=== Den tyrkiske frigjøringskrigen ===

19. mai 1919 ankom Kemal havnebyen [[Samsun]] i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19. mai som sin fødselsdag. I byen [[Amasya]] kunngjorde han for en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte, og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret. Der ble det erklært at fedrelandet var i fare, og oppfordret til å holde en kongress i [[Sivas]], og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7. juli 1919, og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom.
 
Mustafa Kemal reiste til [[Erzurum]] der general [[Kâzım Karabekir]] hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sin avdeling på 18 000 mann til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for [[den tyrkiske frigjøringskrigen]].

Erzurum-kongressen ble avholdt fra 23. juli til 4. august 1919. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra seks østlige provinser ([[vilayet]]). Kemal ble valgt til leder for kongressen, og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Dermed var det slått fast at de [[Tyrkias provinser|tyrkiske provinsene]] ikke skulle splittes av de allierte.

Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4. til 11. september 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul, og den nye regjeringen ga Kemal tilbake hans militære titler og utmerkelser. Kemal hadde imidlertid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte, og etablerte sin egen base i [[Ankara]].
[[Fil:TBMM Başkanı Mustafa Kemal Batı Cephesi’nde denetlemelerde bulunurken, Eskişehir, 4 Aralık 1920.png|thumb|Kemal inspiserer Vestfronten (1920).]]
[[Fil:Atatürk askerî birlikleri denetlerken, İzmit, 18 Haziran 1922.png|thumb|Kemal inspiserer troppene (1922).]]
Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919. Valget ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12. februar 1920 åpnet den siste samlingen av det ottomanske parlamentet i Istanbul. Kemal oppholdt seg da i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18. mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene.

Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg å være et godt valg, for i mars 1920 arresterte de allierte ledende nasjonalister i Istanbul, og sendte dem til [[Malta]].

Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt. De religiøse lederne erklærte Kemal som en vantro som fortjente å bli skutt på stedet.

Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul, ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling, kalt [[Tyrkias store nasjonalforsamling]]. Det første møtet ble holdt i Ankara 23. april 1920, og Kemal ble valgt til president.

10. juni 1920 undertegnet representanter for Det osmanske riket [[freden i Sèvres|fredsavtalen i Sèvres]]. [[Storbritannia]], [[Frankrike]] og [[Italia]] var blant de allierte som undertegnet. Derimot avsto [[USA]], [[Russland]] og [[Hellas]] av forskjellige grunner. Avtalen ble undertegnet av sultanen 10. august 1920, men aldri godkjent av parlamentet (som var oppløst). Den ble derfor aldri ratifisert av Det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for Det osmanske riket.

Mustafa Kemal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av [[Sovjetunionen]] la han planer om å drive grekere ut av [[Anatolia]] og [[Thrakia]], samt ta tilbake deler av Armenia.
[[Fil:Kocatepe1922.jpg|thumb|Mustafa Kemal Pasja ved Kocatepe under slaget ved Dumlupınar 26.–30. august 1922. Dette slaget var begynnelsen på slutten av den greske tilstedeværelsen i Anatolia.]]
[[Den demokratiske republikken Armenia]] som var opprettet i 1918, ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker, og ga opp i 1920. Størstedelen av landet tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som [[Kars]] og [[Ardahan (provins)|Ardahan]]. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene [[Arpa (elv)|Arpa]] og [[Araks]]. [[Sovjetunionen]] ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara. Konflikten fortsatte mellom Mustafa Kemal-lojale tyrkiske styrker og [[sjia-islam|sjiittiske]] kurdere. Kurderne hadde gjort opprør i mars 1921. Kemal beordret kommandanten Nurettin Pasja til å slå ned opprøret. En brutal aksjon mot den kurdiske Kocgiri-klanen 24. april 1921 førte til opphetede debatter i nasjonalforsamlingen. Forsøk på å stille Nurettin for retten ble stoppet av Mustafa Kemal personlig.<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 330.</ref> Kemal og tyrkiske politiske og militære ledere aksepterte eksistensen av en egen kurdisk identitet. De mente denne var uløslig og historisk knyttet til det tyrkiske folket og at kurdisk selvstendighet måtte hindres.<ref>Andrew Mango, ''Atatürk'', London 1999, side 366-367.</ref>

Kampen mot [[grekerne]] var i starten vellykket, og medvirket til at [[Frankrike]] og [[Italia]] trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne tatt [[Bursa]] og planla angrep på [[Ankara]]. I det første slaget ved [[İnönü]] 10. juni 1921 ble grekerne likevel stanset. I august 1921 ble Mustafa Kemal øverste leder av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23. august - 13. september 1921) som ble utkjempet nær Ankara, ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Deretter drev han grekerne videre vestover, og helt til [[Izmir]] ved [[Egeerhavet]]. Den 1. november 1922 besluttet [[Tyrkias store nasjonalforsamling]] å avskaffe sultanatet. Sultan [[Mehmet VI]] gikk i eksil, først på [[Malta]] og deretter på [[den franske riviera]].

Nye fredsforhandlinger med de allierte førte til fredsavtalen i Lausanne 24. juli 1923. Tyrkias vestgrense ble satt ved elva [[Maritsa]]. Det osmanske riket hadde tapt territorium. Det  tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for [[den tyrkiske republikk]], opprettet 29. oktober 1923. [[Ankara]] ble den nye hovedstaden. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president.<ref>[http://allaboutistanbul.tripod.com/ataturk.htm Peace at Home, Peace in the World.] Allaboutistanbul.tripod.com, hentet 20. juli 2012</ref>

Som leder for den [[Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen|nasjonale bevegelsen 1919–1923]], ble Atatürk beskrevet av [[Ententemaktene|de allierte]] og den nasjonalt kjente Istanbul-journalisten Ali Kemal som "røverhøvding", [[Arthur Balfour|Lord Balfour]] i denne sammenheng kalte han den "mest forferdelige av alle de forferdelige tyrkerne" (''most terrible of all the terrible Turks'').<ref>''THE TWO KEMALS; The Polished Aristocrat of European Circles in Contrast With the Ruthless Commander of Fanatical Turks'', [http://query.nytimes.com/gst/abstract.html?res=9E0CE7DE1F3CEE3ABC4953DFB6678389639EDE New York Times, 1. oktober 1922].</ref>