Redigerer Murmanskfronten (avsnitt)

== Det tyske angrepet==
[[File:Frigjøringen av Finnmark (17388918845).jpg|thumb|Tysk artilleri tatt av sovjetiske styrker.{{byline|NTBs krigsarkiv i Riksarkivet (RA/PA-1209/U/Uj/L0219a)}}]]
Det tyske angrepet under navnet [[Operasjon Sølvrev|Operation Silberfuchs]] (''«Operasjon sølvrev»'') i retning Murmansk startet kl. 02:30 den [[29. juni]] [[1941]] fra posisjonene ved den finsk-russiske grensen. Silberfuchs var en større offensiv som også gikk inn i Sovjetunionen fra Nord-Finland. Den tyske øverstkommanderende var [[Eduard Dietl]], «Helten fra Narvik» som tyskerne kalte ham, og han hadde etablert et hovedkvarter for planleggingen av operasjonen i [[Kåfjord (Alta)|Kåfjord]] i [[Alta]]. Selve angrepet på Murmansk hadde operasjonsnavnet ''Platinfuchs'' og skulle ledes i felten av Dietl personlig.

Det tyske angrepet gikk i begynnelsen hurtig for seg og som forventet ved nedkjempelsen av de russiske grensenære bunkerne, men deretter begynte vanskelighetene. Det viste seg at etterretningen som planleggingen bygget på ikke var helt pålitelig. Blant annet viste to antatte veier seg å være en telefonlinje i det ene tilfellet, og en liten kjerrevei i det andre, dvs. man stod i praksis plutselig uten framrykningsveger for tropper og utstyr. Det steinete, myrete landskapet med tillegg av bekker og vann, gjorde det umulig å få noe driv i angrepet, og nærmere elvene Titovka og Litsa, hvor terrenget var mer kupert, var det som skapt for forsvar.
Større deler av angrepsstyrken måtte avsettes til vegarbeid og forsyning og slagkraften i angrepet uteble. Videre gjorde den vanskelige framkommeligheten at [[logistikk]]en ble vanskelig for tyskerne, og lange kolonner med soldater og materiell hopet seg opp på de dårlige veiene fra havnen i [[Kirkenes]] og fram mot fronten. På den annen side var de tyske og østerrikske bergjegerne som var satt inn i dette angrepet, særlig godt trent på krigføring i vanskelig terreng. Og også de sovjetiske styrkene slet etter hvert med dårlig logistikk, og spesielt lite mat.

De tyske styrkene møtte stadig sterk og innbitt motstand fra de sovjetiske styrkene, som innledningsvis var en blanding av noen få enheter fra [[Den røde hær]] og frivillige. Men tyskerne fikk også hjelp av tykk tåke som la seg i området i perioder og som gjorde at de kunne rykke helt inn mot de sovjetiske stillingene og utrydde forsvarerne uten å bli oppdaget. De sovjetiske soldatene forsvarte innbitt hver eneste posisjon. I nordenden av Titovkasjøen lyktes det tyskerne å sikre seg en større sovjetisk militærleir med store mengder mat, ammunisjon og kjøretøyer.

Dietl fikk på dette tidspunktet problemer da en tysk motorsykkelordonnans, som fraktet de tyske angrepsplanene, kjørte feil og ble tatt til fange av de sovjetiske styrkene. Dietl måtte derfor improvisere nye planer, samtidig som han ikke kunne stole på de kartene han var utstyrt med. Etter Titovkaelven, var det neste målet Litsaelven, den siste av de to store elvene i området som dannet naturlige forsvarslinjer for de sovjetiske styrkene.

Hovedangrepet mot den viktigste broen over Litsaelven startet [[5. juli]], og møtte sterk motstand. Det lyktes tyskerne å etablere noen små [[brohode]]r på østsiden av elven, men disse var for små til å kunne utnyttes og måtte stadig gis opp. Fronten var på dette tidspunkt såpass nær Murmansk at det var lettere for de sovjetiske styrkene å tilføre nye soldater og mer materiell. Samtidig fikk de sovjetiske flyene etter hvert også herredømme i luften.

Fra [[13. juli]] til [[19. juli]], ved det andre angrepet over Litsa, kom tyskerne, i en spydspiss, så langt som 6–7&nbsp;km øst for Litsa og fikk ryddet noen viktige områder for russere, og det lyktes å få etablert et nytt brohode på østsiden av elven.  Men tyskerne kom hele tiden i beit for mannskaper – store deler av styrken måtte fortsatt benyttes til forsyninger av ammunisjon, mat og for ikke å glemme evakuering av sårede. De nådde ikke målet om kanskje å kunne drive russerne videre, og måtte avfinne seg med å satse på å danne en forsvarslinje i området. Utover i juli ble de tyske linjene stadig utsatt for sovjetiske motangrep, og som ble slått tilbake med store tap på begge sider.

I tiden [[8. september]] til [[16. september]] gjorde de tyske styrkene det tredje og siste angrepet over Litsa. Man hadde jo allerede i juli greid å bite seg fast i fjellområdet på østsiden av elven, men for å styrke stillingen var det nødvendig å flytte frontlinjen til mer ønskede posisjoner og utvide den noe. Angrepet foregikk over en utstrekning på 18&nbsp;km fra nord til sør langs Litsa, og man fikk dannet en støttepunktslinje, de såkalte Kampfstützpunkte K1-K9, ca. 6&nbsp;km sør for Litsas utløp, 7&nbsp;km østover og nordover til Litsa-fjorden.
Sørvest for Litsa-elven bygde man etterhvert ut en linje med støttepunkter som strakk seg 30&nbsp;km sørvestover mot finskegrensen, de såkalte Stützpunkte S1-S4 og en rekke andre.