Redigerer Murbyen Sandefjord (avsnitt)

==Raskt arbeid med reguleringsplan==

[[File:Kart over Sandefjord 1902 - No-nb krt 01279.jpg|thumb|Kart over Sandefjord 1902. Eier. Statens kartverk.]]

Det ble etter brannen – for første gang i byen – laget en overordnet og gjennomtenkt reguleringsplan.<ref name="Tollnes 2010, side 22–23">Tollnes 2010, side 22–23.</ref> Betegnelsen ''byregulering'' ble brukt for det som et par tiår ut på 1900-tallet kom til å hete [[byplanlegging]], og med ''alminnelig reguleringplan'' <ref>Indst. O. V (1896), side 9.</ref> og ''fullstendig reguleringsplan'' (§ 6) ble det ment en overordnet plan for et byområde. Betegnelsen ''byplan'' ble ikke brukt.

Beslutningsprosessen med reguleringsplan og gjenoppbyggingen gikk raskt. Ingeniør [[Fredrik Næser]] fra [[Løten]] ble ansatt som midlertidig reguleringssjef og var i arbeid innen to uker etter brannen. Han fikk senere samme oppgave da [[Farsund]] ble rammet av brann i august 1901, og etter brannen i [[Ålesund]] i 1904. Næser ville ha mest mulig rette kvartaler og symmetri, det ville kreve færre utgifter til vei, vann og kloakk når man unngår buer og trekanter, og han pekte på at kvadratiske tomter gjør utnyttelsen enklere og vil skaffe flere mennesker hus. Utgiftene til ekspropriasjon kommer av lovens krav til gatebredde og kvartalenes maksimumsstørrelse. Hans første forslag ble lagt frem og godkjent av formannskap og bystyre 14. april.<ref name="Sandefjords Blad, 28. april 1900">Sandefjords Blad, 28. april 1900.</ref>

Bystyret ba om et nytt forslag som i større utstrekning bygget på den gamle gatestrukturen (og dermed eiendomsstrukturen), men det var det opprinnelige forslaget (Plan I) som ble vedtatt av bystyret 30. mai og approbert (godkjent) av Arbeidsdepartementet 9. juni. Senere ble det gjort vedtak i bystyret 28. august 1900, approbert av Arbeidsdepartementet 28. oktober.<ref>Kildene gir ikke tydelig informasjon om hva som var innholdet i prosessen i august til oktober.</ref>

I november opprettet bystyret stadsingeniørstilling, og en viktig oppgave for den første stadsingeniøren, Henr. Buvig, ble opparbeidelse av gatene sommerhalvåret 1901. Byggingen av de første nye murgårder hadde startet allerede sommeren 1900. Noen uker før brannen hadde kommunen kjøpt 28 dekar av prestegårdens grunn, og dette ga blant annet mulighet til å anlegge Stockfleths gate. Kommunen bestemte plassering av kirke og brannstasjon, mens bruk av tomtene var private eieres og byggherrers valg innenfor reguleringsplanen. Også Byparken var drevet frem av eierne av de tilstøtende tomtene, som ikke ville ha tett bebyggelse på denne nabotomten.<ref>Olstad 1995, bind 1, side 265–7 og Hougen 1932, bind 2, side 323–25.</ref>

Brannområdet utgjorde et begrenset område av byen, selv innenfor Sandefjords trange grenser. I 1904 var alle trebygninger i Sandefjord forsikret for til sammen {{formatnum:4166000}} kr, murbygningene for {{formatnum:2222000}}.<ref>Ot.prp 15 (1904), side 15.</ref>

Reguleringen, opparbeidelse av gater, vann, kloakk, tomtekjøp og ekspropriasjoner i forbindelse med gjenreisningen etter brannen kostet kommunen ca. 300 000 kroner frem til 1904, et høyt beløp som førte til kritikk i den offentlige debatt. I valget i 1904 fikk en liste dannet av huseiere flertall og gjennomført en streng sparepolitikk, med løfte om at kommunen ikke skulle stifte ny gjeld og heller ikke skulle ha eiendomsskatt.<ref>Olstad 1995, bind 1 s 268–70.</ref>