Redigerer Michel de Montaigne (avsnitt)

=== Essayets far ===
Slottet hadde et treetasjes tårn med egen inngang. I tårnet lot han innrede et soverom i 2. etasje, og i 3. etasje et arbeidsrom med plass til hans tre tusen bøker. I [[Paris]] fikk han utgitt noen av La Boéties etterlatte skrifter, samt en [[nekrolog]] over ham som han selv hadde skrevet, en hyllest til sin venns [[stoisisme]] med [[Seneca]] som forbilde. Deretter vendte han tilbake til  tårnrommet der han skrev sine ''essais'', de første to år etter å ha fratrått som dommer. Dette var korte tekster om ulike emner, etter hvert mindre påvirket av Seneca og mer av [[Plutark]], som delte Montaignes levende interesse for mennesker i stedet for idéer.<ref>«Montaigne. Mennesket som det er», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 3 (s. 321-22)</ref> Hans fredelige hjemmeliv «i [[muse]]nes skjød», tårnrommet innredet til et [[bibliotek]] hvor bare han selv hadde adgang, oppfylte hans ønske om helt ut å kunne være seg selv. Hans mål var ikke å bli «lærd», men å bli «vis», dvs. å gjøre seg kjent ikke bare i verden, men også med seg selv. For ham var det oppdragelsens viktigste mål, så man kunne leve og dø med verdighet, etter å ha tatt et oppgjør med ærgjerrighet, griskhet og [[overtro]]. Selv gadd han ikke engang å skaffe seg noen oversikt over sitt jordiske gods, for dermed mente han å slippe ergrelsen over å bli snytt av sine tjenere. Til dem sa han at hvis de ikke klarte å være ærlige, skulle de heller «snyte ham på en sympatisk og høflig måte».<ref>[[Carl Grimberg]]: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 94-97), bind 13, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04094-9</ref> 

Montaigne regnes som en av banebryterne for moderne [[pedagogikk]]. Han understreket hvor mye viktigere det er å utvikle forstand og vurderingsevne enn å lære seg ytre ting som f.eks. stjernenes gang. Våre evner kan bare utvikles ved øvelse, ikke ved pugging. Barn skulle oppdras uten bruk av fysisk straff, og læring være lystbetont. Synet av tvang og ufrihet pinte Montaigne. Liksom [[Pythagoras]] prøvde han å kjøpe dyr og fugler som var blitt fanget, så han kunne sette dem fri igjen.<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 94-95)</ref> 

Å lære utenat er ikke å kunne noe, men bare å ha det i hukommelsen. Er noe lært på riktig måte, kan man det, uten å trenge tenke på hvordan det er uttrykt i bøkene. Undervisning skal dreie seg om å utvikle dømmekraften, og dermed skepsis. Eleven skal selv velge mellom stoikere og [[epikur]]eere, eller stå fast på sin tvil på begge. Som humanist var Montaigne overbevist om at kunnskap edler sjelen, men det gjaldt utelukkende ungdom av edel byrd. Barn av folket manglet i hans øyne forutsetningen for å ta til seg kunnskap på rett måte. Han næret dyp forakt for jevne folk som mente å skjønne seg på filosofi. Og lærdommens frukt skal alltid være skepsis, for angivelig er bare en tosk sikker i sin sak.<ref>«Montaigne. Mennesket som det er», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 3 (s. 326-27)</ref>

Renessansens talere og lærere satte god [[hukommelse]] høyt, mens Montaigne syntes god dømmekraft var en langt viktigere intellektuell evne enn et godt minne. Det viktigste for ham var tilstedeværelse i samtiden, det konkrete og det menneskelige.<ref>[https://iep.utm.edu/montaign/#H2 Montaigne]</ref> Om sin egen hukommelse forsikret han at den var helt upålitelig. «''Ikke i noe spørsmål av selv den minste betydning tør jeg stole på den!''»<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 99)</ref>  

Etter hans mening er bare det som får oss til å føle oss bedre, verd å forstå. Han behandlet alle [[abdomen|underlivets]] funksjoner som alvorlige emner, og er kanskje den eneste filosof som har beskjeftiget seg inngående med [[impotens]].<ref>[https://www.theschooloflife.com/thebookoflife/the-great-philosophers-michel-de-montaigne/ De store filosofer: Montaigne]</ref> 

Mens særlig ''Første bok'' inneholder kommentarer av eksempler og anekdoter fra klassiske kilder, hentet han utover i forfatterskapet stoff fra egen erfaring: fra reisen til [[Italia]], og fra arbeidet som [[diplomat]] og megler mellom fraksjonene under religionskrigene på 1580-tallet. Han var [[fordom]]sfri, veide for og imot, og synes å se på verden og alle dens aspekter med uhildede øyne. 

Montaigne fant opp essayet, en kort behandling av et emne hentet fra dagliglivet, blandet med filosofisk innsikt, anekdoter og selvbiografiske innslag, alt sett fra skribentens personlige vinkel.<ref>[https://iep.utm.edu/montaign/ Montaignes oppfinnelse, essayet]</ref> Han var blant de første i litteraturhistorien som skrev i jeg-form med et språk som virker forbausende moderne - friskt og nytt. Det har sammenheng med at moderne fransk stabiliserte seg på Montaignes tid, etter perioder med [[gammelfransk]] og [[mellomfransk]]. Stilen er preget av latinsk [[syntaks]]; lange perioder med løst forbundne ledd. Montaigne skriver setninger som snor seg fram med en konklusjon eller presisering på slutten. Han var ikke opptatt av [[retorikk]] og [[logikk]], men kort og konsis [[dagligtale]].<ref name="Dvergsdal"/> Hans skepsis var en godslig tvil, der han var på leting etter sannheten, men ikke gjorde noe krav på å eie eller forvalte den.<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 99)</ref> Når noen spør: «''Hva har du gjort i dag?''» foreslår Montaigne som svar at man, i stedet for å svare: «Ingenting», svarer: «''Jeg har levd.''» I starten hadde han vært opptatt av kunsten å dø; gradvis ble han mer opptatt av kunsten å leve.<ref>[https://www.theguardian.com/books/2014/jun/10/shakespeares-montaigne-john-florio-review Nicholas Lezard: «Shakespeare's Montaigne review»,] ''the Guardian'' 10. juni 2014</ref>

I sine essays samtaler han med leseren, med stadige sidesprang og innlagte episoder som gjør det anstrengende å følge resonnementet. Montaigne hevdet å ha større forståelse for [[kannibalisme]] enn for de religionsforfølgelsene [[reformasjonstiden]]s Frankrike var hjemsøkt av. Og plutselig dukker det opp en betraktning om italienernes talent for [[diplomati]]: «Deres vârhet for farer er så stor at de lang tid i forveien forutser alle ulykker som kan ramme dem. Derfor kan man midt under et slag bli vitne til at de sørger for sin sikkerhet til og med <u>før</u> de har oppdaget faren!»<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 101)</ref> Kannibaler fremsnakkes ut fra tanken om «[[den edle ville]]» som ellers forbindes med den langt senere [[Rousseau]] og - som montaigne selv nevner - [[antikken]]s forestilling om [[gullalder]]en. Han mener at kannibaler verken har øvrighet eller tjenere, arbeider ikke, men danser hele dagen, kan verken regne eller skrive, eter sine døde fiender - men er det verre enn å brenne andre på bål før de er døde, fordi de har en annen religion enn en selv - ? Montaigne fortsetter å rose menneskeetere, til han brått avbryter seg selv med: «''Alt det der høres jo bra ut, men hva betyr det? De går jo uten bukser!''»<ref>«Montaigne. Mennesket som det er», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 3 (s. 330)</ref>  
[[Fil:Michel de Montaigne.jpg|thumb|Montaigne]]
''Forsvar for Raymond Sebond'' er hans lengste essay, der han drøfter spørsmålet om trossannhetene kan forsvares med rasjonelle argumenter.<ref name="Dvergsdal">Dvergsdal, Arne (18. september 2008): «Montaigne – essayets bestefar», ''Dagbladet''</ref> Sebond var professor i teologi i [[Toulouse]], kjent for sin bok ''Naturlig teologi'' der han prøvde å bevise at tro og [[fornuft]] er forenlige.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Raymond_of_Sabunde «Raymond av Sabunde», ''1911 Encyclopedia Britannica]</ref> Montaignes far ba på sitt dødsleie sønnen om å oversette boken fra latin til fransk. Det gjorde han og fikk den også utgitt, og Sebonds bok vant ganske stor utbredelse. Nå analyserte han den i et essay, men kom til motsatt resultat av Sebond. Fornuft kunne ikke støtte troen, og da underkjente han ikke troen, men derimot fornuften, nesten ordrett slik Pascal gjorde det hundre år senere. Montaigne påpekte at det mennesker opplever som urokkelige sannheter, ikke er annet enn [[konvensjon]]er, typiske for den tid og kultur de lever i. Tiltro til egen fornuft blir dermed et utslag av [[hovmod]], [[hybris]], for kunnskap om Gud og sjelens udødeligheter ligger hinsides vår fornuft, bare tilgjengelig gjennom åpenbaring og nåde. Han siterer Seneca: «''Å, hvilken lav og ussel ting er ikke mennesket, om det ikke hever seg over sin menneskelige natur''» - et utsagn Montaigne fant var et nyttig utgangspunkt, men også urimelig, for det er ikke i menneskets kår å kunne heve seg over sin medfødte natur. Dette er bare mulig ved et [[jærtegn|under]], dvs. kristentro - angivelig ikke ved hjelp av stoisk dyd. Selv opplevde nok Montaigne seg som en from [[katolikk]], men hans skepsis til menneskelig fornuft skinner også igjennom i hans syn på teologi. Han fremstår mer som en [[agnostiker]] når han spør: «Hva vet jeg?»<ref>«Montaigne. Mennesket som det er», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 3 (s. 328-29)</ref>

Enkelte mener at Montaigne hadde en skeptisk krise i midten av [[1570-årene]], mens andre hevder at [[skeptisisme]] er en del av essayformen. I [[1580]] var han ferdig med ''Første bok'' og følte en sterk trang til å samle nye inntrykk. Han la derfor ut på en lengre reise til [[Tyskland]] og Italia, på jakt etter et eller annet [[kursted]] i håp om å finne lindring for den nyresykdommen som hadde plaget ham i et par år. Han så også frem til å bli kjent med nye mennesker. Reisen var en slik påkjenning for den sykdomsplagede mannen at han iblant overveide [[selvmord]], men han kom seg straks han tenkte på hvilke nye opplevelser som ventet neste dag. Særlig lengtet han etter rusleturer i [[Roma]], og ble der i nesten et halvt år. Men så jaget sykdommen ham ubønnhørlig videre, til han fant et kursted som ikke hjalp stort. I 1582 kom han hjem.<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 102)</ref> I Italia fikk han bud om at han var valgt til borgermester i Bordeaux, slik hans far hadde vært. Først da de fire embedsårene var omme, tok han opp igjen sitt forfatterskap. I 1588 utga han en tredje essaysamling, samtidig med de to første i omskrevet form. En revidert utgave av dette utkom i 1595 og er den autoriserte, den som Shakespeare leste, enten på fransk eller i Florios engelske oversettelse fra 1603. I 1595-utgaven hadde Montaigne tilføyd et stykke der han skilte seg fra både kirkens menn og humanistene ved å skildre dydens vei som den enkleste, for dyden krever angivelig ingen forsakelser, men avviser tvang og frykt. Sjelens storhet viser seg ikke ved å heve seg selv og sitt potensial, men tvert om i å godta sin begrensning, si seg fornøyd med det, la seg lede av naturen og ta for seg av de gleder som finnes.<ref>«Montaigne. Mennesket som det er», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 3 (s. 330)</ref>  
  
Det var [[Henrik III av Frankrike]] som utnevnte ham til borgermester, og han satt i to perioder. Det var en [[ære]], men for Montaigne oppveide det ikke tapet av friheten. Først da han etter fire år fikk trekke seg tilbake til bøkenes verden, forsonet han seg med alderdommens plager: «''Hvis man kunne lære menneskene å dø, så lærte man dem samtidig å leve.''» Han fikk selv en rask og mild død.<ref>Carl Grimberg: «Religionskrigene», ''Menneskenes liv og historie'' (s. 102-04)</ref>