Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Utnevnelse til ''cæsar'' ===
[[Fil:Aureus à l'effigie de Maximien Hercule.jpg|thumb|Maximianus]]
[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Diocleziano (284-305 d.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|thumb|right|Diocletian, Maximianus' overordnete medkeiser i øst.]]
Ved [[Milano|Mediolanum]] ([[Milano]] i [[Italia]]) i juli 285<ref>Hendelsen har blitt datert til både 21. juli (Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 4; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69) og 25. juli (Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 280–281).</ref> Diocletian proklamerte Maximianus som sin medhersker, ''cæsar''.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 4; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69; Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 280–281.</ref> Årsakene for denne beslutningen er kompleks. Med konflikter i nær hver eneste provins i imperiet, fra Gallia til Syria, fra Egypt til nedre Donau, kan Diocletian ha hatt behov for en underordnet med militær erfaring til å håndtere disse vanskelighetene.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 30; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 136.</ref> Historikeren Stephen Williams har foreslått at Diocletian betraktet seg selv som en middelmådig general og trengte en mann av Maximianus' støpning og særlige talenter for å utføre de fleste av hans kriger.<ref>Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 45.</ref>

For det andre var Diocletian sårbar ved at han ikke hadde noen sønner, kun en datter, Valeria, som ikke kunne etterfølge ham. Han var tvunget til å søke en medhersker utenfor sin familie og denne måtte være en han hadde tillit til.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 280; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 136; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 43.</ref> (Historikeren William Seston har argumentert at Diocletian, som keisere uten direkte arvinger før ham, adopterte Maximianus som ''filius Augusti'' («sønn av Augustus») ved hans forfremmelse. En del er enige, men historikeren [[Frank Kolb]] har uttalt at argumentene for adopsjon er basert på feillesning av papyrustekster.<ref>Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69; Odahl, (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 42–43; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 136, 331; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 45.</ref> Maximianus tok imidlertid Diocletians [[Tria nomina|''nomen'']] (familienavn) Valerius.<ref>Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69.</ref>)

Diocletian viste at bare én hersker var farlig, og at det var presedens for delt styre. Til tross for sine militære evner, var begge eneherskerne [[Aurelianus]] og [[Probus]] enkelt blitt fjernet fra makten.<ref name="P280">Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 280.</ref> Bare noen få år tidligere hadde keiser [[Carus]] og hans sønner styrt sammen, om enn for kun kort tid. Selv den første keiser [[Augustus]] hadde delt makten med sine kolleger, og mer formelle posisjoner med medkeisere hadde eksistert fra [[Marcus Aurelius]] og framover.<ref>Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40.</ref>

Et delt og dualistisk system fungerte øyensynlig bra. Rundt 287 var de to herskernes forhold definert i religiøse begreper med Diocletian som tok tittelen ''Iovius'' og Maximianus som ''Herculius''.<ref>Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40; Liebeschuetz (1979): ''Continuity and Change in Roman Religion'', s. 235–252, 240–243; Odahl, (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 43–44; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 32–33.</ref> Titlene var fylt med symbolisme: Diocletian-[[Jupiter (gud)|Jove]] hadde den dominerende rolle ved å planlegge og bestemme mens Maximianus-[[Herakles|Hercules]] hadde heltens rolle av utføre oppgavene.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 11–12; Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40; Odahl, (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s.43; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 32–33, 39, 42–52; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 136–37; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 58–59.</ref> Til tross for symbolismen var keiserne ikke framstilt som guder i den keiserlige kult (kun døde keisere kunne bli guddommeliggjort). Isteden ble de gudenes instrumenter, og utførte gudenes vilje på jorden.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 11.</ref> Straks ritualene var over, ble Maximianus gitt kontrollen over regjeringen i vest og ble sendt til Gallia for å bekjempe opprørere kjent som bagaudæ mens Diocletian reiste østover.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s.137; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 45–46.</ref>