Redigerer Massakrene i Nord-England (avsnitt)

== Massakrene ==
Vilhelm reagerte momentant. Opprøret i nord var det mest seriøse anslaget mot hans erobring til nå. Vilhelm forlot kampene mot waliserne, kastet ikke bort noe tid på å samle hærstyrkene og marsjere deretter nordover. På vegen bygde han nye festninger ved [[Warwick]] og [[Nottingham]]. Det var enkle festningsverker bygd av jord, torv og tømmer som ble reist i løpet av en uke, men ga en befestning som var lett å forsvare og hvorfra normannerne med letthet kunne utøve rå makt. Samtidig lot Vilhelm områdene rasere, herje og brenne på vegen nordover. Opprøret sprakk i møte med Vilhelms effektive hærstyrke som kom hurtig og overraskende på opprørerne. Den anglosaksiske krønike behandlet emnet i to setninger:

:''Kong Vilhelm tok dem overraskende ved å kom fra sør med en overveldende hærstyrke og sparket dem ut, drepte de som ikke rakk å unnslippe – noe som var mange hundre mann – og han herjet byen.''

Jarlene Edwin og Morcar flyktet. Atter en gang måtte Edgar Ætheling rømme til Skottland mens de gjenværende ble drept. Da kong [[Svein Estridsson]] kom til [[Humber]] med en dansk flåte var opprøret allerede slått ned. Danskene ga opp og for første gang på mange år lot danskene seg igjen kjøpe bort. 

Vilhelm gjorde mer enn bare å herje York, han ga ordre til den mest beryktede handlingen i sin regjeringstid: massakrene i nord. Normannerne raste systematisk over hele Northumbria, fra [[Humber]] til [[Tees]], brente ned landsbyer og slaktet ned innbyggerne, brent ned husene og ødela avlingene, og de som overlevde massakrene opplevde deretter sult i vintermånedene. Kronikøren [[Marianus Scotus|Máel Brigte]] (''Marianus Scotus'') skrev at «gallerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult og ble tvunget til spise menneskelig kjøtt.» I hvilken grad folk virkelig måtte ty til [[kannibalisme]] kan man bare spekulere i, men et skrift fra Durham forteller at likene råtnet, de overlevende spiste katter og hunder, alle landsbyene mellom York og Durham sto tomme, kraniene til døde mennesker ble slått åpen slik at hjernene kunne bli spist.

Man har estimert at kanskje så mange som 150 000 mennesker døde. Vilhelm hadde også skaffet seg pavens velsignelse for massakrene under begrunnelsen av folk i nord gjorde opprør mot ikke bare kronen, men også kirken.