Redigerer Magnus Eriksson (avsnitt)

==Problematisk regjeringstid i Sverige==
[[Fil:Magnuserikssonssegl.jpg|200px|thumb|Magnus Eirikssons kongesegl]]
Ved den russiske grensen hadde forholdene lenge vært usikre, og Magnus dro derfor i [[1348]] med en hær over til [[Finland]]. Hele fem av Blankas brødre var på [[korstog]] i [[Preussen]] hos [[Den tyske orden]], en av dem døde der, en annen på [[Kypros]]. Dette har nok inspirert Blanka og Magnus til å avlegge korstogsløfte for egen del; iallfall skrev paret et [[testamente]] i [[1346]] der de satte av penger til å sende hundre [[ridder]]e på korstog om de selv skulle dø før de hadde oppfylt sitt korstogsløfte.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 240), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>

Først hadde han fremgang i øst, men hans erobringer gikk snart tapt, og da [[svartedauden]] begynte å herje i Sverige i [[1350]], stoppet krigen etter hvert av seg selv, uten noen kjent fredsslutning. Samtidig var Magnus opptatt av å skaffe seg besittelser i [[Estland]] og [[Livland]]. På grunn av disse planene og den motstanden Magnus hadde vist [[Novgorod]]farerne under den russiske krigen, kom han i et fiendtlig forhold til [[Hansa|hansestedene]]. Han hadde heller ikke noen gang tidligere vist seg særlig vennlig stemt mot dem. Våpenhviler ble inngått med dem, men alltid for korte perioder. Ved disse forhandlingene virket alltid Magnus Erikssons svoger, hertug [[Albrekt II av Mecklenburg]], som fredsmegler.

I [[1354]] sendte Magnus ut en ekspedisjon til [[Grønland]] under ledelse av [[Pål Knutsson]] som eide store deler av gården Tveit på [[Tysnes]]. Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede [[norrøn]]e [[koloni]]ene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til [[Hedendom|hedenskap]]. Et brev fra [[Gerard Mercator]] til [[John Dee]] i [[1577]] bringer utdrag fra et tapt verk av [[Jacobus Cnoyen]] (James Knox), som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i [[1364]]. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het ''Inventio Fortunate'', der han hevdet at [[kompass]]nålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, [[magnet]]isk klippe[[øy]] på [[Nordpolen]]. 

De svenske stormennene ble mer og mer misfornøyde med kong Magnus på grunn av den katastrofale finanspolitikken hans, hans favorisering av hertug Bengt Algotsson og hans forsøk på å innskrenke stormennenes rettigheter. I [[1356]] gjorde derfor Magnus' eldste sønn, tronfølgeren Erik, sammen med flere av rikets stormenn opprør mot kong Magnus. Resultatet ble at Magnus måtte avstå en stor del av Sverige til Erik. Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot Erik. Men i [[1359]] døde Erik Magnusson plutselig, og Magnus ble igjen enehersker. Men kong Valdemar følte seg bedratt og invaderte Skåne i [[1360]], erobret [[Öland]] og plyndret [[Visby]]. På grunn av strid om en anti-dansk allianse med hansestedene kom Magnus i krangel med sin sønn kong [[Håkon VI Magnusson]] av Norge, og i november 1361 fengslet Håkon sin far.

15. februar [[1362]] ble [[Håkon VI Magnusson]] formelt valgt til konge også over Sverige, men kort tid etterpå inngikk han et forlik med sin far om å regjere Sverige i fellesskap. Krigen mot kong Valdemar førte ikke til noe resultat, og allerede høsten [[1362]] begynte fredsforhandlingene. Utpå vinteren forandret stillingen seg totalt fordi Håkon giftet seg med Valdemars datter [[Margrete I|Margrete]] (april [[1363]]). Sannsynligvis håpet han å vinne tilbake Skåne gjennom dette giftermålet. Dermed brøt han [[forlovelse]]n med [[Elisabet av Holstein]] som stormennene hadde inngått på hans vegne. Samtidig ble flere av de svenske stormennene drevet i landflyktighet. De vendte seg til hertug [[Albrekt av Mecklenburg|Albrekt III av Mecklenburg]]. I november [[1363]] kom Albrekt med en hær til Stockholm, ble hyllet av borgerne og ble i februar [[1364]] valgt til konge. Magnus Eriksson og hans sønn kong Håkon kunne ikke gjøre effektiv motstand, så fra juli [[1364]] kontrollerte de ikke lenger noe av det egentlige Sverige, bare [[Västergötland]], [[Värmland]] og [[Dalsland]]. 

Utpå våren [[1365]] forsøkte de riktignok å gjenerobre de tapte områdene, men ble slått (i mars) ved Gata skog, nær [[Enköping]], hvor Magnus Eriksson også ble tatt til fange. Han satt deretter i fangenskap til [[1371]], da han ble frigitt mot en drøy løsesum, på grunn av et opprør foretatt for hans skyld. Han bodde deretter hos sin sønn i Norge, og druknet 1. desember [[1374]] i [[Bømlafjorden]] ved Lyngholmen i [[Sveio]]. Han var på vei til [[Tønsberg]], der han skulle feire [[jul]] med sin sønn og svigerdatter, den senere [[Margrete I]], da en [[storm]] blåste opp, og både han og besetningen omkom i forliset. Det er uvisst hvor han ligger begravet.

===Den russiske versjon===
Ca [[1400]] forfattet en ortodoks munk ''Kong Magnus' testamente'' med gode råd til Magnus' sønn. Ifølge dette skrivet, som han angivelig forfatter på sine siste dager, hadde Magnus lidd skipbrudd, men reddet seg i land, og blitt munk under navnet Grigorij (= Jørgen) i Valamoklosteret ved [[Ladoga]]sjøen. Hans livs erfaring oppsummeres med at den ortodokse tro er den riktige og at man aldri skal overskride grensen til Russland, kjempe mot russere eller bryte noen avtale med dem. Det hele var oppdiktet, men fra 1800-tallet har man i Valamo-klosteret også kunnet beskue en forfalskning som presenteres som Magnus' gravstein.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'', s. 242</ref>