Redigerer Ludwig Quidde (avsnitt)

=== Karriere ===
Etter [[Abitur]] studerte han fra 1881 historie, filosofi og sosialøkonomi i [[Strassburg]] og [[Göttingen]]. Han tok [[doktorgrad]]en med avhandlingen ''König Sigismund und das Deutsche Reich von 1410 bis 1419''. I 1882 giftet han seg med musikeren og forfatteren Margarete Jacobson, og i 1889 grunnla han tidsskriftet ''[[Deutsche Zeitschrift für Geschichtswissenschaft]]''. Han ble professor i 1890, fikk ansvaret for utgivelsen av riksdagsdokumentene og ble leder for det prøyssiske historiske instituttet i [[Roma]]. I 1893 var han en av grunnleggerne av det tyske historikerforbundet og den tyske historikerkongressen. Samme år ble han medlem av [[Deutsche Volkspartei]], og fra 1894 til 1900 utga han dessuten ''Münchner Freie Presse''.<ref name=":0" />

På grunn av satiren ''Caligula'' (som henspilte på keiser-konge [[Wilhelm II]]) ble Quidde dømt til tre måneders fengsel for [[majestetsfornærmelse]]. Skriftet ble likevel et av de mest populære i sin tid, og utkom i 30 opplag. Saken førte imidlertid til at hans vitenskapelige løpebane og aktelse i samfunnet ble begrenset. Bare en sterk ukuelighet førte til at han ikke gav opp, og viet seg helt til politikken i de følgende årene.<ref name=":0" />

Særlig ble han virksom i pasifistiske organisasjoner. I 1901 ble han tysk representant ved [[Det internasjonale fredsbyrå|det internasjonale fredsbyrået]] i Bern, og i 1907 ble han innvalgt i [[Bayern]]s parlament, landdagen.<ref name=":0" /> Han organiserte blant annet verdensfredskongressen i München, og var fra 1914 til 1929 leder for [[Deutsche Friedensgesellschaft]].<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/ludwig-quidde|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2023-01-09|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> I 1915 grunnla han avisen ''[[Bund Neues Vaterland]]'' i Haag, og i 1918 ble han visepresident for det provisoriske nasjonalrådet i Bayern. Samme år ble han medlem av [[Deutsche Demokratische Partei]] (DDP). I 1919 ble han innvalgt i den forfatningsgivende nasjonalforsamling. På grunn av skriftet ''Der deutsche Pazifismus während des Weltkrieges'' ble han anklaget for [[landsforræderi]] og kortvarig fengslet i 1924. I 1927 fikk han Nobels fredspris sammen med [[Ferdinand Edouard Buisson]], grunnlegger av den franske Liga for menneskerettigheter.<ref name=":1" />

I 1930 forlot han DDP, og ble en av grunnleggerne av Radikaldemokratische Partei (RDP). I 1933 emigrerte han til Sveits, hvor han skrev for avisen ''[[Neue Zürcher Zeitung]]''.<ref name=":1" />