Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

=== Lofotfisket i tidlige tider ===
Arkeologiske funn viser at fiske og fangst har foregått på norskekysten så lenge mennesker har vært tilstede. I de tidligste tider dreide det seg om [[Jegere og samlere|jakt-, fangst- og sankersamfunn]], men etter den [[neolittiske revolusjon]] skjedde en overgang til [[Landbruk|jordbruk]] med dyrkning og husdyrhold. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne revolusjonen skjedde rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med [[gård]]sbruk i hele landet. Langs kysten drev menneskene med kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land.<ref name=Chr7/>

Fiskeressursene i Vestfjorden vet en har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene [[Lofoten]], Vesterålen og [[Salten]] siden [[jernalderen]], også omtalt som [[Vikingtiden i Norge|vikingtiden]]. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom året.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 287.]]</ref> Historikerne mener at fiske i noe større skala enn bare til husholdningsbruk kan ha skjedd før år 1000.<ref name=Hol288/>

[[Fil:F577.jpg|mini|Et marked i [[middelalderen]]. Stor byvekst skapte behov for eksport av matvarer, og tørrfisk fra Lofoten ble en del av matmarkedet i en stadig større del av Nord-Europa.]]

Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning i [[middelalderen]]. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i England og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Flere store byer som [[London]], [[Antwerpen]], [[Brugge]] og [[Gent]] ble etablert. Byfolk i yrker som håndverk og handel, samt soldater, [[Presteskap|geistlige]] og [[tjenestefolk]] måtte få sine matvarer utenfra. En annen medvirkende faktor var at [[kristendom]]men som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.<ref name=Hol288/><ref name=Chr8>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 8]]</ref><ref name=Hol289>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 289.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 193–194.]]</ref>

Tørrfisken var en meget kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den inneholdt blant annet mye protein og hadde en holdbarhet på fire til fem år.<ref name=Nie195/><ref name=Hol301>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 301.]]</ref> Konserveringsmetoden sørget for at alle [[næringsstoff]]er ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, innpakning var heller ikke påkrevd.<ref name=Chr8/>

Med det økende omfanget av eksport av tørrfisk ble flesteparten av mennene i [[Hålogaland]] (Nordland og Troms) involvert i denne virksomheten. Det kommersielle fisket ga dem mulighet for å forbedre sitt livsgrunnlag, spesielt ved kjøp av korn for å supplere kostholdet.<ref name=Nie213>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 213.]]</ref>

Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist av at det vest for [[Kabelvåg]] virkelig har ligget en liten middelalderby ([[kaupang]]).<ref name=Chr8/> Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkel]]en.<ref name=Chr9>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 9]]</ref>

I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. Bergen har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 18.]]</ref><ref name=Nie198>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 198.]]</ref><ref name=Nie199>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 199.]]</ref> Omfanget av tørrfiskeksporten økte i løpet av 1100- og 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Handelen ga behov for en såkalt ''stapelhavn'', det vil si et omlastningshavn fra innlandstransport til utenrikshandel med større havgående skip, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser.<ref name=Chr9/> Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.<ref name=Nie199/>

[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000. {{byline|Paolo Tonon}}]]

Trondheim var også viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet. På grunn av Bergens gunstige plassering ble det meste av virksomheten flyttet hit, og byen ble tilnærmet enerådende.<ref name=Hol301/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 200.]]</ref> Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele [[Høy- og senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] og utover på 1500-tallet.<ref name=Nie199/>