Redigerer Licinius (avsnitt)

=== Som keiser ===
Da Galerius reiste tilbake i Øst lot han Licinius bli opphøyd til rangen av [[Augustus (tittel)|''augustus'']] (keiser) i Vest den 11. november 308. Han mottok som sin umiddelbare kommando provinsene [[Illyricum]], [[Trakia]] og [[Pannonia]].<ref name="DiMaio" /> I 310 tok han kommandoen i krigen mot [[sarmatere]], påførte dem et alvorlig nederlag og framsto som seierrik.<ref name="Livius">Lendering, Jona: [http://www.livius.org/li-ln/licinius/licinius.html «Licinius»]. ''Livius.org''.</ref> Da Galerius døde i mai 311 gjorde Licinius en avtale med [[Maximinus II Daza|Maximinus Daia]] om å dele de østlige provinsene mellom seg. Ved dette tidspunktet var Licinius ikke bare den offisielle keiser i Vest, men hadde også betydelige deler av de østlige provinsene som sine besittelser. [[Dardanellene|Hellespont]] og [[Bosporos]] ble grensene eller skillelinjene mellom deres riker, og hvor Licinius styrte over de europeiske provinsene mens Maximinus tok de asiatiske.<ref name="DiMaio" />

Systemet med flere samtidige keisere gikk tilbake til en idealistisk opplegg organisert av [[Diokletian|Diocletianus]] (død [[311]]) da riket var blitt overveldende stort og truet fra mange kanter. Opplegget hadde sin hovedårsak i behovet for militært lederskap.<ref>Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): ''The Birth of Classical Europe'', Penguin, s. 302-303</ref> En allianse mellom [[Maximinus II Daza|Maximinus Daia]] og [[Maxentius]] tvang de to gjenværende keiserne til å inngå en formell enighet med hverandre.<ref name="Gibbon" /> [[Konstantin den store]] hadde åpenbart ikke til hensikt å dele riket med noen. Det var hans langsiktige mål, men i det umiddelbare trengte han Licinius som alliert. I mars 313 giftet Licinius seg med [[Konstantia|Flavia Julia Konstantia]], halvsøster av [[Konstantin den store|Konstantin]],<ref name=" Canduci125" /> ved Mediolanum (dagens [[Milano]]). Licinius var nær femti år og hans brud var rundt atten. De fikk sønnen [[Licinius II|Licinius den yngre]] i 315. Licinius hadde riktignok en annen sønn, født av en slavekvinne og hans navn er ukjent.<ref name="DiMaio" />

Deres ekteskap var anledningen for den felles bestemmelsen [[Milanoediktet]] (''Edictum Mediolanense''), forordning om religiøs toleranse, som gjenopprettet Galerius' tidligere edikt som tillot kristendommen å bli dyrket som religion i Romerriket.<ref name="DiMaio" /> I tillegg ga forordningen alle beslaglagte eiendommer og eiendeler tilbake til kristne menigheter og fritok det kristne presteskapet fra kommunale og sivile plikter.<ref>Carrié, Jean-Michel; Rousselle, Aline (1999): ''L'Empire Romain en mutation: des Sévères à Constantin, 192-337''. Paris: Éditions du Seuil. ISBN 2-02-025819-6. s. 228</ref> Redaksjonen av ediktet som ble reprodusert av den kristne forfatteren [[Lactantius]] (som fulgte teksten påmontert av Licinius i [[Nicomedia]] den 14. juni 313 etter Maximinus' nederlag) benyttet seg av et nøytralt språk og uttrykte en vilje til å forsone «enhver guddom som måtte ha sete i himlene».<ref>Lactantius: [http://legacy.fordham.edu/halsall/source/edict-milan.asp ''De Mort. Pers.'', kapittel 48] {{Wayback|url=http://legacy.fordham.edu/halsall/source/edict-milan.asp |date=20160504155504 }}, Internet History Sourcebooks Project, Fordham University</ref>

Maximinus Daia hadde i mellomtiden besluttet å angripe Licinius. Han forlot Syria med rundt 70 000 menn, han nådde fram til [[Bithynia]], men dårlig vær langs veien hadde i stor grad svekket hæren. I april 313 krysset han Bosporos og fortsatte mot [[Bysants|Byzantium]], den gang fortsatt en liten by og ikke den kommende hovedstaden. Byen ble holdt av Licinius' soldater. Fryktløs tok han byen etter en beleiring på 11 dager. Han forflyttet seg deretter til [[Heraclea Sintica]], som ble erobret etter en kort beleiring, og dro videre med sine styrker til den neste utposten. Licinius var ivrig etter å vise sin allianse med Konstantin og som sin nye svoger svingte han også kampfaner med kristne symboler. Maximinus Daia hadde sverget i [[Jupiter (gud)|Jupiters navn]] å fjerne kristendommen fra sine besittelser. Bannerne indikerte at krigen også var en hellig krig.<ref name=" Bauer4">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade'', s. 4</ref>

Licinius' hær var langt mindre, kanskje rundt 30 000 soldater,<ref>Kohn, George Childs (2006): ''Dictionary Of Wars'', 3. utg., Checkmark Books, s. 398.</ref> Licinius ankom [[Edirne|Adrianople]] omtrent samtidig som Daia fortsatt beleiret Heraclea. Før den avgjørende slaget skal Licinius i henhold til senere kristne propagandister ha hatt en visjon om en engel som kom til ham med en bønn og han deretter gjentok for sine soldater.<ref>Carrié, Jean-Michelle & Rousselle, Aline (1999): ''L'Empire Romain en Mutation: de Sévères a Constantin (192-337) '', s. 229</ref> Den 30. april 313 møttes de hærene i [[slaget ved Tzirallum]] (ved dagens tyrkiske by [[Çorlu]]). Til tross for at Licinius var underlegne i antall, synes det som om hans militære dyktighet og erfaring, foruten fastheten i hans soldater, endret utløpet på kampen. Mot slutten av dagen hadde Daias styrker blitt knust og jagd på flukt.<ref name=" Bauer4" /> Daia kastet av seg sin keiserlige purpurkappe og i enkle klær flyktet han for livet og kom seg på rask tid 250&nbsp;km av sted til [[Nicomedia]]. I den tro at han fortsatt kunne snu nederlaget om til seier besluttet han å stoppe Licinius ved [[de kilikiske portene]] ved å etablere sine befestninger der. Men Licinius' hær brøt gjennom og tvang Daia på ny flukt, denne gangen mot [[Tarsus]] hvor han ble fanget inne i august 313. Da Maximinus Daia innså at han var fortapt svelget han gift. Imidlertid hadde han spist sitt siste store måltid rett før, noe som forhindret giften å virke etter hensikten. Den kristne forfatteren [[Lactantius]] har fortalt at det tok ham fire dager å dø, og med synlig glede over hedningens pinsler, har han i detaljer fortalt hvordan han rev ut sine egne øyne.<ref name=" Bauer4" /> Licinius sørget for å drepe Daias to yngre sønner, begge under ni år, og drukne hans hustru. Han drepte også tre andre mulig fordringshavere til keisertronen for å være sikker, alle barn av døde keisere.<ref name=" Bauer6">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World'', s. 6</ref>

Da Konstantin allerede hadde knust sin rival Maxentius i 312 kunne de to gjenværende keiserne dele Romerriket mellom seg. Som et resultat av denne enigheten ble Licinius ''augustus'' i Øst mens den andre var tilsvarende ''augustus'' i Vest. Licinius umiddelbart dro østover for å ta seg av en annen trussel, denne gangen fra det persiske [[Sasanideriket]].<ref name="Gibbon" />